Jeg fulgte med på Elgradioen 2018, og frydet meg over livlige og jordnære programledere.
De skapte stemning i koia, og rapporterte elgfall, og morsomheter, iblandet god musikk!
«Bikket» var et ord Per brukte ofte, og det dreide seg da om et elgfall.
…og noen ganger fikk Per inntrykk av at kanskje elgstammen var på veg opp igjen,
og det er det siste jeg vil skrive litt om.
Mitt inntrykk er motsatt.
Volteigen har aldri vært ansett som noe godt elgterreng i den Nordre del av Trysil.
I en del av Trysil hvor man hadde Styggbergsteiger og Vola/Bekketeigen å sammenlignes med.
Noen har endog gitt opp terrenget etter et år, nettopp av den grunn, «at elgen ikke sto der».
Men det ligger da der, langs elva Elta, mellom Vola og Blikufjellet, og med Slettvola midt i.
Naturen skulle tilsi gode forhold for både brunst, mat, og skjul,
og slik er det tildels også.
Da vi ankom terrenget 2015, hadde vi en kvote på fem dyr.
De første dagene, fant vi, og observerte vi, tildels mye elg.
Hver eneste støkking inneholdt elg, som noen så, eller ble for sene til.
Kanskje var det ikke mange forskjellige elger, men de første dagene hadde vi et «hold» ( i dette tilfelle ku med kalv, småokse og stor okse),
og hundefører meldte stadig vekk «tror det er flere enn tre», og fikk til svar «kom fire her»
som i alle fall ga oss gleden av å jakte – selv om vi ikke fikk dem (vi satt alltid litt feil – noe som er fort gjort når en er ukjent).
Disse fire fant vi stort sett inne i det vi kalte Hesteskoen.
…og et par ganger slapp de unna tross at jegerne satt riktig,
men de hadde måtte «tre av på naturens vegne».
I nærheten av ei hogstflate ved Bjørkli, fant vi alltid ei ku med tvilingkalver (ikke jaktbar i førsten av jakta),
og denne hadde selv jeg, med unghund (jämt i band) skuddsjanse på, men det var dagen før forbudet gikk ut.
…og selv om de ikke var jaktbare i meningen «lovlige å skyte», så var de jo interessante for hunden, og moro å se.
Ved Blikua fant vi som regel ei ku med kalv, som ofte gjorde at jeg ble noe skitten i tøy og sko
– av å følge på henne i sumpene –
…og som regel forsvant hun over Elta.
Dro vi til Blikuenget (andre siden), så dro hun tilbake –
…men det gjorde liksom ikke noe – for vi så henne da.
På tur ut var det ferske spor over vegen ved Kvernfallet, og andre steder.
På Skatollenget sto ei ku på kne og beitet da Trine hadde sin første tur med unghunden.
..og da Rolf «skøtte» til høyre, sto en okse og kikket på ham, før den raskt forsvant ut av syne.
På veg ut på post, møtte man enslige kuer, og endog en og annen enslig okse.
På viltkamera, var det rikelig med bilder av elg på saltstein, med og uten kalv, og med og uten gevir.
..og jammen kom det elg over både Tøråskjølen og fra Heggeneset.
Vi endte opp med en 6-taggers okse – av ei kvote på fem og godt med observasjoner.
…noe som viser at ingen av jegerne var veldig hissige på avtrekkeren.
Hundeføreren var sprekere enn noensinne kunne man tro,
etter å ha gått 353 km etter elg den høsten.
Året etter var kvota nede på småokse og kalv – totalt to dyr.
Jeg fryktet at jakta var over på en dag….
…men det tok seks dager. Vi hadde ikke sett så mange,
men heldigvis hadde oksen riktig antall pigger (fem) og kalven veide 52 kg.
Vi var høyt oppe som jaktlag det året.
Men sørget over at tvillingkua vår senere ble skutt som fjorku.
Så kom 2017, og fortsatt kvote på småokse og kalv.
Vi jaktet hele høsten.
Jeg gikk 255 km bak rumpa på en jämthund, og av de observasjonene vi hadde,
telte jeg meg frem til (hypotetisk) at vi hadde hatt seks forskjellige elger på vårt terreng.
Et terreng på 12500 mål…. de siste fulgte jeg opp til Vola i 40 cm dyp snø.
Jeg hadde aldri sjanse på dem etter de oppdaget meg,
men en måtte jo prøve.
Vi fikk ingen det året.
men fikk se masse artige tegn etter ulveflokk, om hvordan dem opptrer og ferdes,
ikke minst da en rivaliserende tispe dukker opp i reviret.
Så er vi tilbake til i år og på elgradioen melder de om elgfall,
eller «bikket neåt» som programlederen sier,
og slik meldingene tikker inn så kan det kanskje synes som om stammen har tatt seg opp igjen.
Men på Volteigen så ser vi ei fjorku, og ei ku med kalv, i løpet av jakta.
Vi er borti en storokse, og en fjorokse – totalt kan en anta at det er rundt 4 forskjellige vi har jaktet på den uka vi var der.
Vårt lag avfyrte ett skudd og fikk en kalv,
samt at vi overtok en småokse som noen ikke hadde på kvota.
I avisa skriver man «fellingsprosent opp mot det normale»…
…og da er alt ved det vanlige skulle en tro.
Det er bare det,
at for noen få år siden, så hadde Nordre Trysil Utmarksområde 153 fellingstillatelser.
i år hadde man 54.
Hvis fellingsprosenten er la oss si normalt 70 prosent, så ble det i beste år felt 107 elger,
mens i år, hvis samme prosent – så er det felt 37 elger. Det er 70 stk i forskjell det.
Det er ikke elg som har sluppet unna felling – det er elg som er borte,
og som jeg fant igjen ei klauv i fra ved Rådelsbekken, og ei bogskive fra under Slettvola.
Bare at grunnen til det lave antallet er noe som allerede har vært borte lenge.
Jakta er slutt,
i stua ligger en jämthund-valp som nesten ikke fikk prøvd seg.
Ja vi kunne jaktet fram til jul etter småoksen vi,
hvis vi ikke hadde overtatt den fra et annet lag,
men vurderingen vår – noe vi ikke angrer på – er at oddsen for å finne, få den på rett sted, få til et godt skudd, og at alt skal klaffe samtidig, var så dårlig, at vi ofret unghundens behov for lærdom, tok vare på elgstamme og nabolag, og ga oss selv fri.
…men konklusjonen min,
basert alene på min vesle erfaring er,
at elgstammen snart forsvinner,
og det er ikke jegerens skyld.
Samt at elgjegere er ikke «triggerhappie» «bygdetullinger» som «skyter på alt de ser», eller som omgås «uvørent» med våpen, eller på annen måte, gjør så mye som går utover stammen.
De er bare en «utdøende rase».
Da er det kanskje bra at man i år innførte en annen måte å telle på,
så antall observasjoner kan stige igjen.
http://neinarn.blogg.no/1536243910_i_2019_har_elgbestanden_kt_kraftig.html
…i ettertid ser man dette bilde på Facebook, og kan krysse av for småoksen vi hadde, da er det igjen 3….
Legg igjen en kommentar