Er så mye å undre seg over nå for tida.
Det begynte jeg å tenke på i går, da min sønn hadde i lekse å finne ut forskjeller og likheter, før og nå.
Jeg er en av de som tenker mye på, og husker mye fra, det som var i går.
Jeg husker julefeiringene med en far som kimte inn jula i kirken, etter at mor mi hadde bakt 5000 lefse for salg til både lensmann og prest.
Jeg er av de som kan kjenne smaken av en duft, og få minner og bilder av et øyeblikk i livet, eller hvor Lobo’s «I’d love you to want me» kan putte meg i baksetet på en rød Ford Taunus 17M med hvitt vinyltak, på veg til Kjellmyra på skirenn. …og musikken kom fra en gammel Philips kassettspiller med 4-spors kassett (det mest moderne som fantes den gang).
Men da sønn min spurte meg om forskjellene og likhetene fra den gang da til i dag, så ble det allikevel vanskelig å svare.
Jeg kom ikke på så mye, men jeg startet undres….
Det som i dag fortoner seg som den største forskjellen er bruken av fornuft.
Det synes som et godt minne at fornuften var styrende for avgjørelser og politikk.
Nå er det mer overlatt til akademiske unge rådgivere, som koster noen tusenlapper pr kvarter.
Før brukte man brukte fornuften til, politisk, å danne Husbanken, slik at alle skulle få muligheten til å bygge hus, selv om det innebar at du ble begrenset på antall rom, antall stikkontakter, og areal. Men hva gjorde det?
For den gang var 60 kvm grunnflate nok til en familie på fem. Nå er ikke 60 kvm nok for ei hytte på fjellet en gang.
Det ble ansett som fornuftig å lage arbeidsmiljølov, slik at arbeidstakere kunne få fri en gang i blant, og at de i motsatt fall, ble gitt en kompensasjon.
Det ble ansett fornuftig å la bolig- og hageeieren sørge for å skaffe seg gjerde for at sauen skulle holde seg ute, fordi beiteretten satt så sterkt i samfunnets plattform, at man skjønte at saueeiere ikke kunne lage gjerder rundt alt. Den gangen syntes man det var trivelig å høre ei bjelle i skogen, da man var der og høstet av naturens spiskammers, og hvis det kom en bøling kuer bort til deg da du spiste nista di midt i skogen, ja så var det ansett som helt naturlig, og alle visste hvem sine kuer det var.
Det førte også til at du hadde en sti å gå på «hjem» – for stiene var det ofte kuene som trådde, og ikke syklister – som i dag.
De stiene går heller ikke hjem som regel.
Den gang var det ansett som fornuftig å la ulv og bjønn skjønne at de ikke skulle røre av vårt matfat.
…og kosen med det hele kom senere, for da skulle man sylte, slakte, og lagre mat, frukt, grønnsaker og bær.
Det var den gang alle fulgte den grønne linje, for det fantes ikke kjøleskap, eller fryser.
Gulrøttene ble lagt lag i lag med reinmosa i mellom – nå er det vel forbudt å sanke mose av hensyn til at det tar så lang tid for den å vokse tilbake.
Det synes også rart, når en vandrer i skoge som er ødelagt av markberedere…
Landbruket var «bærekraftig» og maten var «kortreist».
Ja bortsett fra da man fikk ei elgsteik fra Lunderby gård da, for den gården lå jo nesten 3 km unna…
…og det er kanskje det andre rare fra den gang – skogeieren lot skogsarbeiderne få en smakebit av elgen!
Ja det er ikke det at de ikke vil det i dag altså, men det finnes ikke skogsarbeidere lenger.
Nå er det bare kontraktørerer som reiser rundt i digitale monstere som utfører 5 manns arbeid på kvarte tiden.
Men hvor er det blitt av fornuften?
Sorte hybrider (blanding ulv/hund), som det er tatt bilder av, skal allikevel anses som verneverdige, og føres på ei rødliste.
At alt annet liv i skogen går til grunne fordi man «rewilder» synes ikke å bevege naturverneren eller dyreverneren.
Landet har forpliktelser overfor hele verden – ja de hadde det før også, men da mer mht å ha et felles ønske om fred.
Du vet – hvis dagens politikere og politikk hadde vært på plass i årene 1940-1945, så hadde følgene plikter og hverdagsopplevelser oppstått:
Tyske soldater på norsk jord hadde blitt omfattet av Trygdeloven.
Tyske soldaters hustru ville hatt rett til barnetrygd i tiden soldatene tilbrakte i Norge som okkupant, og etterpå ville jammen soldaten hatt rett til pensjon fra Norge for tiden han tilbrakte her som soldat også.
Ble soldaten skadet såret på norsk jord, ville det medført forsikringsplikt og utbetalingsansvar.
Da krigen var slutt, ville tiden soldaten oppholdt seg i Norge, blitt lagt til grunn for om opphold ville blitt innvilget, og etterpå ville vedkommende kunne søkt om gjenforening med familien….
Ja vedkommende ville sannsynligvis fått opphold i Norge fordi det ville medført fare for straffeforfølgelse i hjemlandet grunnet gjerninger i SS der.
Quisling ville sittet isolert på egen anstalt, med et korps rundt seg, som skulle ivareta den sosiale rett til omgang med andre mennesker, og han kunne klaget over at soningsvilkårene ikke var tilfredsstillende.
I tiden etter krigen kunne hvem som helst hatt rett til å demonstrere for nazismens tanker, og Max Manus ville blitt bortvist av politiet hvis han mente demonstrasjonen var støtende, i ytringsfrihetens navn.
Det finnes ikke en eneste fornuftig forklaring for reform og nedbryting av politiet i Norge heller.
800 år med lensmenn har hatt sine opp- og nedturer, men slik jeg kjenner etaten så var lensmannen det siste stedet noen kunne gå, da de ikke fikk svar, og var det stedet hvor de som regel fikk svar. Ikke alltid hjemlet i noen lov (som vanskeliggjorde svaret hos andre instanser), men fordi lensmann brukte sunn fornuft og skar i gjennom.
..og lensmannen bodde og arbeidet der du var/er.
I tillegg gikk han i sivil for det meste, og det var ikke så lett for «damen» bak gardina å avgjøre om lensmannen besøkte deg for å innkreve medlemsavgiften i det stedlige idrettslag, ville advare om at han i morgen skulle ransake etter hjemmebrentsapparat, eller skulle hente sønnen din for ulovlig mopedkjøring, som ofte var ferdig avgjort etter at «lensmannen satte øga tin» og tok noen alvorsord med poden!
Nå mener man det er fornuft i at det alltid skal komme ei politi-maje med boots-kledde «soldater» uansett om det bare er for å besøke kona di, mens mannen er på nordsjøen (dette er ment humoristisk og har INGEN rot i virkeligheten)!
Så kan man spinne videre – jeg husker jo en stjerne som bar navnet Sophia Loren som satt seg på låren til Hallgeir.
Hun var kjendis…og Hallgeir ble – nå er man kjendis hvis man blogger om sitt innerste liv, eller sto nær «mannen» da den falt (noe den sikkert gjør en gang).
…og jammen er du kjendis på kjendis-farmen også, hvis du bare viser rumpa et par ganger på den opprinnelige farmen.
Ja verden er blitt så rar uten fornuft…
I dag sa avtroppende utenriksminister at Norge kunne begynne å kritisere Kina…
Hvorfor kunne han ikke det for en uke siden?
Jeg undres videre jeg….og kanskje er jeg som revolvermannen i Johnny Cash sin «The Last Gunfighter Ballad»… og har vanskelig for å akseptere at verdens utvikling har løpt fra meg…
…og i det samme innser jeg at jeg ikke får ha tanken full og radioen skrudd opp på ti, og kjøre vegen fram med Thomas Earls sin salme nr 209…
Legg igjen en kommentar