Hva er en jeger?

.Jeg er ikke en født jeger.  Jeg er bare en som alltid har likt naturen godt,
som har brukt naturen til å gå fotturer i, skiturer i, trent i, og hentet inspirasjon fra.
I 2004 ble jeg innviet i jaktens gleder ved å gå på rypejakt.
I 2007 ble jeg så invitert på elgjakt, og jeg ble vel bitt av basillen kan en si.
Jeg har langt igjen til å bli en ordentlig jeger, men jeg er underveis.

Jeg fikk forleden dag, Årsberetning for 2015 fra Trysil Fellesforening for jakt og fiske.
Ikke alltid så spennende lesning detta, for det er en masse tall,   …..og stort sett synkende tall.
Men jeg gleder meg alltid til å lese forordet av styrelederen, – og i år var den som alltid – god!

…og en som leder til tankespinning.

Thorbjørn Lysfoss tar opp endringer i holdninger.
Holdninger om natur, om vern, om jegere, og om jakt, og høsting av naturens goder.

Det jeg bet meg spesielt merke i, var at han nevner at avliving av dyr under jakt, mer og mer blir kalt «drap«.
…og han har rett.  Det maksimeres med voldsomme ord, for å gjøre en helt normal ting, til noe avskyelig.

På tv står «eksperter» og mener at jegere står bak, når den skabbete ulven blir funnet død.
…og i et miljø blir det sagt at jegere, og ulovlig jakt, står for halvparten av all ulvedød
(uten funn av en eneste skrott med skuddskade).

Jeg blir litt lei meg av alt dette.
…og jeg tenker:
Alle mennesker dør.  Så gjelder også ulv.
De aller fleste dør naturlig.  Så også ulven.
Mens dyrevernere vil gjeninnføre en art (på bekostning av mange andre)
ønsker jegeren å beholde de som finnes.
..og jeg vil forsvare og bevare jegeren.  Jeger er faktisk noe vi alltid har vært.
Det er naturlig og normalt å være jeger.

Vi hører mest om tre inndelinger av menneskers historie
– ja da, vi kan gå tilbake til andre kulturer, benevnelser og tider,
men jeg vil kun nevne tre:
– steinalderen
– bronsealderen
– jernalderen

…og i hovedsak, kommer benevnelsene og navnet på tiden,  fra hva de brukte av materiale, til å lage redskap og våpen.

Det har neppe foregått en samtale der noen sa:

«Hey, I grew up in the stoneage, and my son is now in the Bronze age..:»

Nei de visste ikke hvilken tid de levde i.
De ble født, jaktet, avlet, og matet seg selv og sin familie.
Med de materialer som var dem for hånd.  Traff de noe farlig, så laget de kanskje også en felle!
Og det var benevnelsen på det de laget sine våpen av, som ga navnet (i ettertid) på tiden de levde i.
Så viktig var våpen.

Indianere husker vi fra Sølvpilen, og andre tegneserier, eller filmer fra John Wayne-alderen, og de var stort sett utstyrt med pil og bue, og en kniv.
Ikke utstyrt med våpen, som på film, for å krige i de fleste tilfeller, men for å jakte, og for å forsvare seg.
Kanskje kunne man kalt dette pil-tiden, men det gjør vi ikke.  Eller tre-tiden, men det gjør vi heller ikke.

I Norge var det likeledes.  Her var det i tillegg kaldt, så det var nødvendig å skaffe seg skinn, for å ha på seg,
For å holde varmen, og for å ligge på.  …og det som var inni skinnet de skaffet seg, ble sannsynligvis spist opp.
Var du en god jeger den gang, var du en helt, fikk den vakreste kvinnen, og ble far til flest barn.
Ikke nødvendigvis fordi du laget flest barn, men fordi maten du brakte hjem, ga mulighet for de barna du hadde, til å vokse opp.

Tradisjonen med jakt er ivaretatt gjennom generasjoner.
Vi bruker ikke lenger spyd med steinspiss, piler med jernbrodd, eller kasteslynger.
Vi bruker våpen, som har muliggjort human avliving av dyr.

Human avliving av dyr, er det som ligger jegeren nærmest som regel.  En jeger «slenger» ikke i veg skudd.
Han smyger som sine forfedre, eller sitter i ro, til han har byttedyret på forsvarlig avstand (da tenker jeg på rekkevidde
og en rimelig nærhet), slik at han vet (nesten sikkert) at han vil treffe, og at byttet får en hurtig død.
Dernest vurderer han vind, byttets stilling, byttets kategori og om den er på kvota (lovlig å felle).
Så kommer en pustefase, og en avtrekkerteknikk, som gjør at han – da skuddet går – har gjort sitt aller beste,
til å fjerne momenter som taler imot en vellykket og human felling.
Allikevel oppstår skadeskyting noen ganger, fordi det skjer ting man ikke kunne forutse.

For å få til dette så godt som mulig, trener jegeren gjennom det meste av året, ved å behandle sitt våpen, trene skyting, trene med hund, trene på bevegelse i natur,
og snakke med andre, lytte til andre og erfare fra andre, slik at erfaringsgrunnlaget er på topp, da han befinner seg i situasjonen.

Men nå har jeg beskrevet noe om jakta og avliving av dyr.
Fordi, for jegeren er jakta så mye mer.  Avliving av dyr er bare en brøkdel av det å være jeger.
Jakt er sosial omgang med likesinnede.  Det er kaffe på bålet.  Historier i koia.
Det er vandring i skog med fotoapparat.  Det er forberedelser på jaktterreng.  Det er dugnad.
Det er kameratskap og knyting av nye vennskap.

Jeg kjenner mange som er imot ulv.
Jeg kjenner ingen som vil skyte ulv ulovlig.
Jeg har hørt jegere banne stygt da de har sett ulv jage elg.
Men jeg har også sett jegere felle ei tåre over å se lidelsene til et halv dødt kadaver med en kalv revet ut, på snøen i mars.
Jeg kjenner mange som feller lovlig vilt, men ingen som tar sjanser.
Jeg kjenner mange som sitter flere år i skogen på jaktpost, men som ikke er ute etter å felle dyr.
Jeg kjenner mange som ser gleden av å ha en god hund – løshund eller bandhund, og som trener, uten alltid å ha som mål, mer enn å komme innpå.
…og hver eneste vår sitter de der og nyter synet av ei elgku som beiter på et grønt jorde mens en rødlig kalv hviler i lyngen i skogkanten.
…og mange er historiene om de som har reddet elg fra å ha godt igjennom isen, eller andre farer, og latt dem gå…

I mitt yrke som politimann, tok jeg ofte lærdom av jegere mht å finne igjen mennesker som kom bort.
Jeg kunne ta del i deres gode kunnskap om terreng, hvor det var mest sannsynlig at noen kunne gå, eller forulykke,
fordi de hadde gått der mange timer ellers, med og uten børse.  De var, ble, og er en ressurs!.

For noen år siden ble det tåke for en rypejeger, og han hadde med seg mobil.
Han visste sånn noenlunde vegen tilbake, men fant ikke frem.
Han visste som sagt sånn noenlunde hvor han var, men turte ikke gå lenger da han kom til ei koie.
Politiet iverksatt ettersøk, men fant ham ikke, selv om de fant koia (som han selv var helt sikker på at han satt i).
Min svigerfar, som har vært jeger fra vogga og til i dag, snakket med vedkommende
og fikk ham til å si hva han så fra koie vinduet – der ute i skogen  (med furu og gran, og noen steiner….)
…og så kunne han dirigere politiet til rett sted, som var på en helt annen kant av området.
Han gjenkjente konturene av terreng, vegetasjon og beskrivelse for øvrig.
Det er å være jeger det også.  Å yte når noen trenger det.
Selv om det kun dreier seg om å være så lokalkjent at man kan veilede andre til sikkerhet.

Så sett pris på jegeren og hans kunnskap.

Til slutt vil jeg ta ei historie fra et ettersøk av bortkommen person i Trysil.
Min førstebetjent, en utrolig dyktig mann, en av de beste innen jus (dog uten studie eller laud)
og trønder med gode og korrekte ord i de fleste situasjoner, skulle lede søket.
Søket startet med samling av frivillige og organisasjoner på kontoret.
Han briefet dem om hendelsen, og til slutt ga han beskrivelse av påkledning.
«Hvit lue, rød Bergans anorakk og blå fjellbukser.»

En uerfaren, men veldig ivrig, og lærevillig frivillig spør:
«Hva hvis han har kastet fra seg anorakken?»

Førstebetjenten ser på ham og sier på bestemt trøndermål:

«Finn du nån som har gått sæ bort,
uansett klæa,
Så ta’n me inn læll!»

Vedkommende ble gjenfunnet i god behold.

Tar du deg tid til en prat med en jeger, så ser du fort at det er det nærmeste du kommer naturverner, naturelsker, dyrevenn og liv- og dyreredder, som du kommer.