JAG ÄR FÖRBANNAD

Jag är förbannad – sa svensken, da han skjønte at Lillehammer fikk OL.

Nå er jeg forbannet….ja jeg er kanskje mer fortvilet.
Fortvilet for at min sønns gode skolehverdag er tatt vekk fra ham.
Tatt vekk som du river ei stolen unna en balansekunstner fra Rendalen.
Gjør du det så fyker han rett ned i avgrunnen.

Det er vondt når du ser at din sønn har det vondt.
Det er vondt når du ser din sønn lide.
..og samtidig har rektor sagt – at det her er endelig, og ufravikelig.

Jeg vet ikke årsaken til, eller hvorfor.
Det ble sagt ett ord – krisesituasjon.
Men ikke hva som lå i ordet krise.
Innimellom hører jeg foreldre rundt meg si:
«Den ene klassen sliter.»
«Min datter gråt i hele går kveld»
«Noe måtte gjøres»

Men jeg vet ikke hva de snakker om egentlig.
For jeg har hatt en lykkelig sønn hver eneste ettermiddag jeg.
Smilende kommer han ut av bussen, og vinker til sine to gode venner, Heine og Carl Emil.
Hver dag starter han like blid også.
Står opp i tide.
Smører sin mat, og rusler av sted til bussen.
Tilbakemeldingene er også at han er faglig sterk.

Ja han har blitt utsatt for mobbing.
Ja skolen har løst det prompte og godt.
Kanskje gjør han også sine hyss og rampestreker som andre.

Men han er ikke alltid den som har mest flaks i livet.
En gang nektet bussjåføren og stanse i sundet og slippe han av.
Da ble han satt av på Østby – 16 km unna.
Takket være gode mennesker fant vi ham igjen i et hus der – hos ukjente.

Denne gangen tar de fra ham alle de nære vennene hans, og setter dem i en C-klasse.
Han er jo så stille som regel, at han kan sikkert plasseres over alt.
«Det kan skapes nye relasjoner» sier rektor….

Jeg kjenner min sønn.
Han er flink til å tilpasse seg.
Han er flink til å omgås andre.
Flink til å skape relasjoner
Han er som regel hensynsfull og snill.
Han sier ikke fra heller…
…men noen ganger gråter han inni seg.

Kanskje løser de problemet i en klasse.
Kanskje får de tre klasser med problemer.
Kanskje blir det bra – for lærerne.
Kanskje blir det bra for mange.
Men ikke for min sønn.
Ikke på lenge.

Vi ble anmodet om å gå ut med positivitet til delingen.
Framsnakke løsningen.
Det tror jeg er bra…og faglig kan det bli super bra.
Men for enkeltindividet er «dette er bestemt og ufravikelig» et ord som har ødelagt mennesker før.

Jeg tror på Innbygda skole.
Jeg tror på rektorens vilje til å skape en god skole.
Han er genuint opptatt av det.
Jeg tror på lærerne – det er av grunnene til at han har vært lykkelig.
Men her bommer dem.
Her bommer han.
Her bommer de litt – for enkelte.

Og det er min sønn som mister sitt ståsted, sin trygge plass.
Sin trygge skole.
For ham er dette som å miste noen han er glad i.
For ham er dette som bli forlatt.
Satt igjen alene.
Østby er flyttet til skoleklassen.
Rektor forlater ham.
Også denne gang er han blant gode mennesker.
Men han er revet vekk fra sine.

Nei dette kan jeg ikke godta.

Jeg tror på løsningen de har valgt.
…også faglig.  Ikke minst faglig!
Men jeg tror ikke på prosessen.
Når slike ting skal gjøres, bør det være i dialog med foreldre.

Gjør noe med problemet.
Ikke skap enda verre problemer.
For de som faktisk har det bra.

Jeg skal ikke ha en kveld til med de lidelser min sønn er påført i dag.

Hvis Lokal-avisens blogg ikke er til for dette innlegget – som er svært personlig.
Så har jeg ikke lenger noe på hjertet.

Jag är förbannad – men jeg gråter minst like mye som Gunnar i kveld.