Det lukter nytraktet kaffe fra en GodmorgenNorgekopp.
Det ryker fra pipene på nabobygningene.
Ute farer naboen i sin «Roy og Roger»-dress og caps, mens han sjekker om alle bilene hans starter i dag.
Appen på telefonen viser 18 minus.
I stua sitter en seksåring med Suprakondylære humerusfraktur og nyter streamet TV fra Netflix.
Jo, der lyser det i frontlyktene på Opelen også.
Golfen har fått fin blågrå eksos, og ingen av dem trenger nok håndbrekk i dag,
de er nærmest fastfrosset til bakken.
Han pusser av litt snø fra opelen og sette seg inn.
Selv lurer jeg på om jeg skulle ha prøvd å startet den gamle A6’n, men lar det være…
Livet får være mer A4 i dag, av flere grunner, men mest fordi jeg er en god pappa i dag.
Jeg er hjemme med han som fikk gips på i natt.
Rart det der.
Når mor gjør hverdagslige ting for sine barn, så er det bare slik det er.
Når fedre gjør det, så sier dama bak gardina:
«han er så flink med unga sine han!»
På Facebook mimrer to tidligere lovende gutter om dagen da de var.
Da Magnor UL var grønne i tøyet, og vi møttes i lysløypene i Eidskog på torsdagene.
..og vi så bare frostrøyk fra dampende skiløpere, og en og annen far som røkte en rullings Blå Strek, mens jakka til gutten i sporet hang over armen, ei diger stoppeklokke var i den andre digre nevan, og det tok en tretten minutter før løpet var over.
I dag tar det godt over tretten minutter å komme i gang.
Kakke skiskoa fri fra snø.
Avgjøre hvor lang frem eller bak skibindingene skal sitte på dagens føre.
Aktivere Garmin Fenix3, og lete seg frem til langrenn, og søke etter GPS signal, mens Endomondo og Strava settes i gang.
«Der ja» der var signalet at klokka på armen er klar.
Pulsen er 94, distanse 0, tid 23 sek,…
…og da du kommer hjem, kan du lese av hvor lang tid tåballen var i kontakt med bakken, før kneet returnerte….osv.
Ikke rart jeg likte t-skjorta jeg så i Oslo i høst:
«If I collapse, please pause my Strava» sto det på den.
Ja jeg er vel omtrent der.
..og mimrer videre med Jan Erik.
JAN-ERIK: Godt skrevet igjen, fantastisk artig å lese det du skriver Nils Einar, håper vi kan ta en kaffeprat en gang og snakke litt om livet, langrenn, gamle dager på Eidskogen, den gangen vi ikke hadde så mye, men allikevel hadde alt.
NIILS-EINAR; Får melde fra da jeg besøker min svoger der i traktene. Takk for orda.
NIILS-EINAR; Nils-Einar Stenmyren …dukket opp et minne, fra den gang et skilag i Glåmdalen var så redd unggutten Berger, at de fant opp en regel der og da, som gjorde at vi manglet en på stafettlaget. Som alle visste Magnor UL ville vunnet med deg på laget.
JAN-ERIK: Ja det har skjedd mye rart opp gjennom tiden, mye fantastisk minner. Jeg har ryddet en del på Magnor i høst og funnet igjen 4 store vandrepokaler som jeg har tatt med meg og laget min egen premiehylle på Lillehammer. Det er fra Kurerloppet, Eidskogløpet, Nyfjell-løpet og Knattenløpet. Tenk deg, da var det 4 store turrenn bare i Eidskog kommune.
NIILS-EINAR; Kurerloppet – der snakket far min tidlig om klimaendring «se bære på åssen starten på Kurerloppet fløtter sæ lenger å lenger nordover»
Eidskogløpet – der ankom Ola og jeg mål, for tidlig en gang på Magnor, så vi gikk videre…
Nyfjelløpet – over jordet ledet jeg med hundre meter. Over vegen var jeg blant de fem….og resten var om å komme seg i mål. Lærte meg aldri – den gang – å starte rolig.
Nå har jeg lært det så godt at jeg en gang i året, går svært rolig de første ni mila….
Artige tider. Godt miljø. ….og frivillighet fantes ikke….for det var bare slik at alle stilte opp og gjorde sitt uten at noen tenkte mer over akkurat det!
JAN-ERIK: Og lønnen for det å stille opp var akkurat det å ha tilhørighet i et godt og trykt miljø der alle var viktige og alle tog vare på hverandre på tvers av generasjonene. Husker at vi hver høst når frosten hadde satt seg, brukte en treningslørdag på å rydde lysløypa og klargjøre for vinteren. Jeg kjenner ennå i dag følelsen av spenning og forventning på en god snøvinter, når frosten kommer og de første snøkrystallene daler ned.
NIILS-EINAR; …og satt foran tv da værmeldinga på Dagsrevyen kom, og plastbrikkene på værkartet datt ned, og en ville se dem sette opp symbolet for snø….og da det ikke kom, hørte jeg trøstende fra’n far: «får slø åver tæll sværje. Dom har meir rett heråver!».
Ja det var tider det.
JAN-ERIK: Herlig. Det slår med at på slutten av året hvert år begynner jeg mer og mer å ta frem gamle minner og kose meg med det. Det er vel et tegn på at alderen har kommet opp i et anselig tall kanskje. Det er vel også et tegn på at jeg har hatt en godt oppvekst og er stolt av hvor jeg kommer fra.
NIILS-EINAR; Akkurat det samme tror jeg.
Du vet, den gang gikk alt bare en veg, mot det bedre, og vi var med i tida. Trygt og godt. Etternavnet sa noe om hvilken grend du kom fra og hvem du var…
…og da minnene svever rundt i en, så er det bare å innrømme, at mens jeg aldri ble mer enn lovende, kom Jan Erik langt.
Skiene har tatt ham rundt i verden, lengre enn Leirsjøhytta, og Torpsætra.
Til andre skiløyper enn bak paviljongen på Skotterud, og til andre bygninger enn Samfunnshuset på Braskereidfoss.
Smøring tok ha lenger enn blå Swix, og Lilla Ex-elit (Tenker på det nå – er ikke rart en ikke ble fullgod skiløper Ex-elit er jo ikke for de som vil bli gode, er jo for dem som var Ex-elite….)
Som en kuriosa, så har jeg tatt vare på smurningskofferten hennes mor.
Ja det var hennes. Hun valgte smurning og far gnudde ut.
I den boksen finnes det grafitt, Bratli, Østbye, og Håvalsen….og mye mer.
Til sommeren skal jeg blogge om innholdet!
Legg igjen en kommentar