Vi venter liksom på noe alle sammen.
Noen venter på lykken.
Noen venter på å bli friske.
Noen venter på at de skal bli sjuke – «typisk at jeg blir forkjølet akkurat nå»-syndromet.
Noen venter på noe i syden.
Noen venter på noe i helga.
Noen venter på kjerringa, og noen venter på gubben.
…og mens vi venter, må vi gjøre noe med tiden.
Jeg så bussen i dag….det satt et menneske på den, pluss sjåføren da.
Hun ventet sikkert på noe hun også…å komme frem antar jeg.
Frem til noen kanskje. Noen som ventet på henne.
Sjåføren ventet antagelig på helga, å få fri.
Mens jeg ventet på at de skulle komme seg gjennom rundkjøringa.
Men mens jeg ventet så kom jeg på en idè.
Det må da gå an å få flere til å ta bussen!
Folk flyr ihjel seg på bena hele sommeren for å ta alle toppturene i Trysil.
Da de har klart, får de et diplom, og en mulighet til å vinne gaevkort.
Mens de venter på trekninga, så setter de seg i sofaen…
Men hva hvis de fikk en annen hobby mens de ventet?
Hva med å klare 10 bussturer!
Som medførte diplom og deltakelse i en trekning – og gavekortet var selvsagt en busstur.
Da kunne man ha Fysak-tur til Vestby, og toppbuss-tur til Oslo.
Busstur til Eltdalen, og ikke minst slageren «Kjør langs eggen på Skagsvola» på turen til kommunegrensa.
(Her kan man også lokke med «opplev kommunegrensa mens den fortsatt finnes»)
En topptur med buss kunne være opp til Skihytta, og en klippekort-tur til Østby.
Etter ti Fysak-turer, og 10 toppbuss-turer, og en klippekort-tur, så fikk man tilbake 100 kroner fra naturvernforbundet.
For det ville jo spare miljøet mye mer enn at en person tenker grønt og aker alene på bussen til Elverum eller Oslo.
For oss i Trysil ville gulrota være at naturvernforbundet ville tappes for midler de allikevel bruker på rettsak mot ulveforvaltning.
Skal vedde på det ble tryslinger på bussen med den gulrota.
Utfordringen vil være stor for de som vil ta alle turene på en dag – for her går det ikke en gang buss hver dag lenger.
Mens jeg venter på at dette skal skje, så tok jeg meg en god lunsj, og tenkte at…det ble liksom ingen som var heldige og fikk en selfie med meg i dag.
For jeg oppfattet i går at noen venter på det også. Ottar lå godt an lenge (Mannen som er nevnt to ganger i Gotass sin siste bok om skiidretten i Trysil), men han hadde for mye fokus for at han kunne forstyrres – i tillegg til at jeg aldri tok ham igjen.
Det tyske landslaget blir liksom ikke rett, etter at «Kongens Nei» kom så sterkt ifjor.
Så mens jeg ventet på muligheten, så dro alle på lunsj.
Merkelig egentlig – i noen timer kryr det av gode løpere på arenaen – det er liksom mer skiutøvere på Ole G, enn ulv på Slettås…og så i løpet av et minutt var det helt tomt.
Klokka var 1130, og det var nok tid for lunsj. Men hvorfor alle samtidig?
Hvorfor var det ingen som ventet?
Nå venter jeg på familien.
Unger fra skula og frue fra jobb.
Vi skal evakuere for noen dager.
..og mens jeg venter, så skal jeg forklare litt.
Det er et litt lite kjent fenomen som er i ferd med å skje lokalt.
Ikke en gang Lokalavisa har turt å nærme seg stedet.
Nei jeg snakker ikke om «mannen» i Romsdalen.
Jeg snakker om Keiseråsen i sundet.
Det lokale svar på Babels tårn…
…eller hyllest til Davy Crockett og Fort Alamo.
Dere har sikkert sett byggverket…
…og nå har det begynt å sige.
NVE og Trysil kommunes kriseteam bør varsles.
Vegvesenet bør legge en kriseplan for hva de gjør når hovedfartsåren gjennom «dette historiske sted» blir stengt av rasmassene.
Masser som gjør sundet til et globalt sentrum – da massene er hentet fra det meste av Trysil.
…og mens jeg venter, håper jeg vi rekker å evakuere
Ha en god helg!
Legg igjen en kommentar