Mobbing….nullvisjoner…vond hverdag…får en til å tenke…..
Hva er egentlig mobbing? Finnes det i Trysil? Er mobbing naturlig i oss? Kan man få til null mobbing?
Ja en kan tenke og spørre så mye om emnet, men hvordan er det egentlig?
Jeg søker på ordet «mobbing», «skole», Trysil, og finner en artikkel i Østlendingen: Flyttet fra mobbingen
altså finnes det i Trysil. Eller, vil kanskje noen si: «Å han var vel ikke helt uten skyld han heller (om han/hun som flyttet)».
Jeg har hatt små barn før. Jeg fulgte veldig opp den gang, for jeg hadde muligheten og energien til det, og var mye på foreldremøter den gang.
Ja jeg holdt sågar foredrag selv for foreldrene, i kampen mot mobbing.
En periode hadde man i politiet en ordning med politi-fadder for skolene (mulig det finnes ennå), og jeg fikk mye ut av det selv, og fikk også gode venner (blant de fremste og bakerste, blant lærere og ledere) gjennom det.
Men jeg så også en del… jeg så at noen alltid måtte stå litt lenger bak når de flokket seg om mannen i uniform.
Kanskje ikke fordi at noen henviste dem dit, men fordi de gjennom årene hadde fått henvist sin plass i gjengen – eller rettere sagt utenfor gjengen.
Alltid var det tøffeste som kom forrest…han som listet opp alt det gale han og faren hadde gjort siden sist.
Jeg valgte å legge inn ei grense om at jeg ikke ville høre slik ting.
Jeg ville høre hva de hadde gjort positivt for noen siden sist.
Det endret faktisk på en del.
Den tøffeste ble kanskje en smule mykere….men han/hun bakerst sto fortsatt der – helt bakerst.
DU – eller JEG – det er vi som må opp og bak for å se ham/henne. Oppdage dem!
Men jeg så også at som virkemiddel for de verste skulle bli bedre, ble «sitt-i–fanget-til læreren»-metoden brukt.
Det ble jo mer en belønning, enn en forståelse for vedkommende, om at han gjorde noe galt.
Kommunen hadde vel også i etterkant en slogan som sa «alle skal ha et fang å sitte i» (Bemerker at dette var en svært positiv målsetning).
Men han/hun bakerst, krever ikke noe fang.
De krever ikke sin plass.
De tar til takke med det som er igjen av plass, og forblir usett av deg og meg.
På NRK viste de et program om en familie som flyttet til et småbruk innpå skogen – der kom det også frem at datteren ble mobbet.
Hun begynte derfor på skole et annet sted – om dette er samme historie som Østlendingen har – tross forskjellig kjønn i fremstilling – ja det vet jeg ikke, men det en kan si – JA det finnes i Trysil.
Mobbing – er det latent i oss?
Det er kanskje vondt å tenke oss at det kan ligge i våre gener, men det er ikke umulig at det er slik.
Vi ser det blant dyrene – der finnes en rangordning.
De svakeste har ingen plass, og blir til slutt utstøtt his enkelte arter.
Blant menneskene har man hørt om «Survival of the fittest» – og kanskje er det slik.
Det er ikke plass til alle – eller kanskje enda klarere – du skal lære deg å kjempe for å overleve, og derfor starter denne kampen i tidlige år med en kamp for overlevelse og rang, som vi da velger å kalle mobbing.
Noen blir rike, noen forblir fattige, noen blir arbeidstakere, andre blir ledere, og noen velger å bli lærere. Det er finnes rom for mangfold og mangfoldighet.
På TV3 har man en serie som heter «lukket visning» – der må vi «vanlige» mennesker sitte å se på hvordan de aller rikeste har det.
Vi får ikke være med inn i huset, men får se hva de vil kvitte seg med av luksusboliger.
Da er det jeg som befinner meg usett på utsiden, som ikke får være med i kretsen som får eie noe slikt.
…og når du forstår hvordan ting henger sammen, så eier faktisk mange av de med mest luksus ingenting…de har et økonomisk korthus!
Så jeg tror at det å utelukke andre, ligger i oss.
Det å se ned på, eller opp til, ligger i oss. Og noe ondskap og godskap finnes det vel et snev av, i oss alle.
Det å lykkes er lovlig og må forefinnes. Det å mislykkes må også være der, for ellers merker man ikke de som lykkes.
Men det finnes også de som verken lykkes, eller mislykkes. Disse har det kanskje best når livets regnskap gjøres opp!
Ligger mobbing naturlig i oss? Ja det tror jeg det til en viss grad gjør.
…og kanskje er noen former nødvendige for å herde oss for det av livets naturlige kriser som skal komme.
Hør bare på Johnny Cash og hans «A boy named Sue»
And he said, «Son, this world is rough
And if a man’s gonna make it, he’s gotta be tough
And I knew I wouldn’t be there to help ya along
So I give ya that name and I said goodbye
I knew you’d have to get tough or die
And it’s the name that helped to make you strong»
Nullvisjon innen mobbing, er det mulig? Hos Trysil kommune finner jeg (brukte samme søkeord)
«Alle elever i skolen har rett til et godt psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring»
…og jeg er ikke like aktiv med lenger som før, for jeg holder meg utenfor det meste, men jeg stort sett der ved åpning av nytt skoleår, og jeg synes det ser koselig ut.
Motiverte lærere. Elever som gleder seg i spenning blant de yngste. Eldste trinn som ikke helt vil vise hva de føler for ikke å være annerledes enn de tøffe.
…og en jovial rektor som virker oppriktig koselig.
Men så får jeg høre om tilfeller.
Tilfeller som nok klassifiserer som mobbing, og som er av en helt annen art, enn det jeg har vært igjennom så langt.
De er langt vondere, og med større konsekvenser.
Det er tilfeller som man om tyve år får møte i sofaen på God Morgen Norge for å gå igjennom ved lansering av sin egen bok.
Det er tilfeller hvor elevene IKKE vil på skolen. Hvor eleven viser det via følelser og symptomer. Hvor eleven har det vondt.
Mor (eller far) tar det opp med skolen, møter ingen forståelse, og ingen ting skjer….for man er i ferd med å nå en nullvisjon!
Mulig noe blir gjort, men så lenge forelder/re ikke merker det – merker at de blir tatt seriøse – da er det ikke GODT nok!
Så da er vi altså der at mobbing finnes i Trysil også!
Jeg er så vidt med på litt til i skolen – jeg er med på skolejoggen – og da kommer man i snakk med andre, og de nevner flere tilfeller, hvor det dreier mer mot ondskap enn mobbing, og hvor en person viser seg å være den som er problemet, og det er da jeg undrer – hvorfor får vedkommende fortsette i skolen?
Det må da være lettere å ta ut et problem, og løse mange, enn å stanse kommunikasjon om flere tilfeller, for at en skal ha en plass!
Muligens er det mulig å løse problemet før, og bedre, ved å gå inn i familiesituasjoner – for det er faktisk mange barn som er overlatt til seg selv i vårt stressede samfunn.
I nesten alle familier jobber begge foreldre (eller alle fire og seks nå for tiden), og noen arbeider slik at døra er låst når vedkommende på 7, 9, eller 13, kommer hjem, og må klare seg selv, i savn etter voksen mentor og forebilde. Det kan jo ikke alltid gå bra det?
På God Morgen Norge ble det tatt opp problematikk med mobbing i barnehage (noe som kanskje viser at det er latent i oss), men der sier psykologen at foreldre må se etter tegn på mobbing hjemme (hva da med de som ikke har noen voksne hjemme), og da spør Erik Thorstvedt:
«Ka me at foreldrene ser etter om sine egne er mobbere?»
Genialt! Tenk at psykologen ikke ser den?
Hvis vi som foreldre blir flinkere til å se etter om våre barn er den andre – mobberen, ja da kan vi kanskje motvirke.
Hvis vi som foreldre blir flinkere til å omtale hverandre, så ser ikke barn forskjell på seg og de andre.
Hvis vi som foreldre går føre som gode foreldre så er vi på rett vei.
Hvis vi som foreldre kutter ut noen aktiviteter på kveldene, og bare er sammen med våre, så tror jeg det blir et varmere samfunn.
Nullvisjon skal vi ikke klare i det hele tatt – vi skal akseptere at mobbing finnes og vil alltid finnes, for bare da KAN vi SE dem det rammer, og kanskje gjennom det OPPDAGE de som ødelegger skolehverdagen, og livet til de dem rammer.
Ha en fin dag – tenkt godt om «nan»!
PS: Til deg som ikke blir hørt på skolen om at din sønn/datter ikke har det bra – jeg støtter deg i kampen – ikke minst om å bli hørt.
…og til deg som mobber: «STOPP!»
Legg igjen en kommentar