MORGENSTEMNING

Mens Griegs toner sniker seg sakte inn i hodet mitt, ser jeg ut og merker at tittelen han valgte – morgenstemning – passer perfekt i dag.  De samme toner spilles igjen og igjen, før hele musikkbildet åpener seg, og du nesten føler du kan fly – der du står i glaset og titter ut.
Nabolaget sover.  Alle øvrige i mitt eget hus sover.  Mens jeg får ikke sove, selv om jeg nettopp har fått melding fra min Garminklokke, at jeg har sovet for lite de siste døgn.  Før vettu, så var det mor di som maste om at du måtte legge deg.  Så var det en ung hustru.  Nå er jeg kommet så langt at det bare er klokka som ber meg legge meg!
Jeg setter på meg joggeskoene, og selv om gradestokken viser 2 grader, så nekter jeg å finne igjen lua, som jeg så bastant hang vekk på søndag.
Så får jeg heller fryse på ørene, for prinsipp er viktigere enn å lytte til en gradestokk.  Gradestokken kan ikke spille Griegs toner heller…»oi der kom jeg på en salgsidè» ville Vernon Scribbs ha sagt, og fått David til å gjøre alt grovarbeidet.
Apropos det å bruke sunn fornuft, så husker jeg en gang jeg og min gode venn Jarl skulle hjem fra Florida, og vi satt der i Icelandair-flyet, iført shorts og t-skjorte (Jarl hadde singlet til og med).
Ei blid flyvertinne kom til oss og lurte på om vi ville ha pledd for nattflyvningen – «no thanks, we are wikings from Norway».  Hun smilte vakkert til oss, godtok svaret og gikk til neste…som selvfølgelig tok i mot et pledd.
Skal si vi forbannet vår tøffhet fra et svar gitt i pluss trettiåtte på Orlando International, da vi frøs oss over Atlanteren, og enda mer da vi møtte en Canada Goose-kledd mekaniker komme inn fra minus femten på Keflavik….vi var kjappe til å grave i koffertene ved første anledning før vi fløy videre mot Norge den dagen.  «Kunne dere ikke spurt om pledd i løpet av flyvningen da?» spør du sikkert – jo vi kunne jo det…men kunne vi egentlig det etter det svaret vi ga?

Men i dag, i denne morgenstemning, holder jeg på prinsippene, og nøyer jeg meg med caps.
..og det ble rett.  Jeg fryser «nesten» ikke.
Ved Tjønna ligger frostrøyken som et grått teppe over vannet, og ei andemor svømmer fra kanten med sine unge små.  Hun er nok ikke helt trygg på denne skapning, som nærmer seg vannkanten, med sin «cockeyed caps» på, og som vil forsøke å fange dette maleriske bilde på sitt telefonkamera.  Hun svømmer rolig med flokken og forsvinner inn i det grå teppet.
«Enslig mor ja» tenker jeg….da jeg ser det idylliske i en familie som nyter morgensteming på Tjønnas mørke vann.

Jeg får mitt bilde nr nittenhundreogsøttetre av Trysilfjellet….i år altså!
Før pleide jeg si:  «Trysilfjellet er da bare en liten steinhaug det»….men nå syns jeg det er noe av det fineste symbolet på Trysil, der det ruver over trea og hyttene.
…og jeg innser at Sjumilsskogen er i ferd med å bli Sjutusenhytter-skogen.

Jeg labber videre, mens liktorn på siden av tå nr fire – ringtåen – gnager inn i lilletåen, og jeg merker en ny en er på veg ut av tåballen på samme fot.
Jeg er ikke så sytete synes jeg, og tenker at det kunne vært verre – tenk om liktorn hadde vært mellom stortåene…og på en annen balle?
Da skulle dere fått høre syting – det kan jeg garantere.

Det er nesten rart…klokka er 0549, og jeg møter faktisk en annen gående.  Vi hilser stille «hei» og vandrer videre, mens vi passer på å ikke vekke noen andre.
I øra påstår John McNicholl at kona hans ikke er noen engel… «Bra» tenker jeg, «for da er a i alle fall ikke død», noe som kunne ødelagt denne morgenstemning.

«you are no angel though you’ve got those blue eyes
but there is some magic the way you use those sighs
and i still want you god only knows just why
you are no angel when all you do is lie»

«Huff da» «ljug a å?»

I rundkjøringa kommer en semi med latviske skilter…»i dag trenger han i alle fall ikke kjetting oppover Knetten», tenker jeg mens jeg ser sola skinne over skogen ved Bergulvhølet, og jeg kjenner det er litt kaldt på øra, men Percy Sledge varer litt da han uler med vibrato-stemme «let me wrap you in my warm and tender love…»
Semien er nok litt undermotorisert, for den minner meg om da vi kjørte VW Caravelle med 74 hk opp bakkene fra Mora, med campingvogn bak…men vi tok oss opp i alle fall – vi og får jeg si, for semien forsvinner oppover.

Jeg ser etter elg, men intet er å se.   Litt ovenfor Petravegen, sitter en kjøttmeis på en gammel trestamme.  Den sitter liksom og studerer meg.
«Lurer på hvem han er»-type studering liksom.  Han er ikke redd meg, og jeg er ikke redd ham heller, selv om han heter kjøttmeis og kanskje er ute etter kjøttmeis.
Kanskje det er kjøttmeisen som utrydder elgen i skogen her?
«Skämt å sido» tror jeg svensken sier, for du verden så fin lyd det er fra skogen en slik morgen, og som faktisk er med å rendyrke en faktor av morgenstemning på høyt plan.
Det synges, spilles, og blafres med små vinger.

Spread your wings and fly away
Fly away, far away
Spread your little wings and fly away
Fly away, far away

Jeg møter pendlerne fra Østby, som er på veg ned Knetten, og kanskje sitter de å hører på værmeldinga på sin FM-radio, og bryr seg lite om kommende DAB, eller været.  Vel, på den annen side, er man fra Østby, trenger man egentlig ikke værmelding for å vite været.  …og kanskje er det ord for dagen som er mest aktuelt i bilene.
Ved rasteplassen i lia, stanser jeg opp og ser mot nord, og igjen nyter jeg synet av Trysilfjellet og nybrua.  Trysilelva skaper også morgenstemning herfra.  Der hun flyter stille, uten at jeg kan se verken fugler eller fisk, men noe klarer man seg med å vite at finnes.  Eller i en kjønnsnøytralt tidsepoke er vel Trysilelva nå mer å kalle «hen» enn «hun».

Jeg nærmer meg toppen nå og kaster et blikk vestover, og kanskje ser jeg koia i Regnåsen herfra, men som med fisken i elva, så må jeg klare meg med å tro.
Merker at jeg nærmer meg Østby, for nå tror jeg mer og mer.  Langt der borte er Kalianoppknuvlen også….og bjønn som skremte meg i 2012.
Jeg ser langt herifra…og det er så rart, for det blir liksom natur lag på lag…først ser jeg den purunge, jomfruelige, grønnfargen på nyutsprungne løvtrær, så ser du den eldre grønnfargen på bartrærne, så ser du lenger bort og da begynner naturen å blåne, før det går over til det ytterste gråe laget lengst bort…der hvor Høljesdammen ligger….Ja jeg ser den ikke altså.  Jeg tror!
Eller vet – hvis jeg ser riktig lei da.  Det tror jeg i alle fall.

«Oi» se der du!  Der har det jammen sprinten en liten elg over vegen.  Sånn uten at noen er i stand til å korrigere meg, så sier jeg bastant at «her har det kutt en fjorårskalv», «og se der ja» – «digre potefar også»… «Kutt for livet denna da».  Om denne tolkning er sann, vet ikke jeg, men jeg tror det.  …og i god morgenstemning kan man skape sine egne historier av det man ser.
I det samme skvetter jeg til av en lyd.  Det knaker i kvister.  Det smeller og braker.  Er noen på veg tilbake?
Straks etter kan skuldrene senkes igjen, da jeg ser tiuren legge på vingene utover mot sundet.  Ja hvis skuldrene hadde funket som de skulle mener jeg.

Jeg velger gamleknetten ned mot sivilisasjonen.  På grusvegen som kanskje til og med Oscar Braaten har kjørt på (kanskje var det her han skapte «ungen» og dro til «den store barnedåpen» , og kanskje Kong Haakon kjørte her på 40-tallet også, og i alle fall Petter Solberg.  Jeg går altså i kjente fotefar!
«Petter kjørte da full bakkeløp her under de gamle sundmartn-dagene han».  Ja jeg tror da i alle fall det var han.  «Jo da, han var til og med her og trente før et VM-løp også» –  tror jeg.
Da hørte jeg at det gikk med ett sett gummi for hver tur oppover lia – en strekning på ca tre kilometer.   Vegen var stengt så det var trygt altså.
Har nok blitt slitt ut flere sett gummi i disse trakter, og kanskje er det mange som er glad for at noen ikke har slitt gummi her også.
…og apropos unger, så ble bakken stengt en dag hver vinter for noen år siden også, slik at gamle og unge, kunne kjøre rattkjelke nedover her.  Utrolig moro for å si det selv!

Nå kommer varmen også.  Ikke så rart kanskje.  Til og med klokka har passert seks nå, når man først er inne på gummi, mener jeg.
Begynner å bli vondt og kjedelig å gå, men det er liksom ikke føre for rattkjelke heller.

Nede i sundet ser jeg låven hvor Bente startet møbelforretning, og på andre siden, ser jeg skolen hvor mine tre eldste var skoleelever.  Skolen hvor de lærte at noe het «frivill», og at «ett ikønn kunne kute over vægen, mens en bærjølv så på».  Men her finnes ingen møbler på ene siden mer, eller elever på andre. Ingen dialekt heller.   Jeg ser verken sommerfugl eller ekorn.  Bare en masse biler, alle med samme stusselige utseende, og som går milevis hver dag i jakten på å hjelpe flest mulig mennesker, slik at de kan bo hjemme så lenge som mulig.
Jeg hilser pent hver gang jeg møte disse bilene, for jeg vil gjøre et godt inntrykk før jeg plutselig trenger hjelp til både det ene og andre selv.
Det er liksom ikke enkelt å spørre om en hjelpende hand til å holde seg ren bak, hvis en har «driti» seg ut ved ikke å hilse på forhånd.

Kongeparken ligger så mørk og gåtefull slik tidlig om morran, da sola ikke har nådd helt over Klanken ennå og skapt varm morgenstemning i denne vegen som går gjennom et tettsted som minner om et sted som ligger en times flytur unna Beijing.  Der ligger nemlig en by så annerledes alt annet enn Nybergsund, at den får det til å gå kaldt nedover ryggen på verdens finansanalytikere står det å lese i Dagbladet.  Kangbashi og Nybergsund har noe til felles etterhvert – de har ikke noe lenger.
Ikke noe som er åpent i alle fall.  «Nærbutikken er stengt» står det på butikkdøra.  «Vedsalg» står det på veggen til Nybergsund Manufaktur, hvor persiennene er dratt så skikkelig att, at man nok må bruke veden selv for å få opp att varmen.
På andre siden er det fortsatt tegn til liv, men posten er flyttet til Innbygda.

«Skal Nybergsund få noen post nå, så tror jeg det må være i form av en orange og kvit fra orienteringslaget i bygda».

Tenke seg til – dette er stedet som hadde en privat dagligvarehandel hvor alle Trysils festdeltakere sto i kø for å skaffe seg Ringnes-pils på lørdager, en ko-operativ (coop), to bensinstasjoner, et verksted, en manufaktur, en bankfilial, postkontor, skole, smie, og et hotell.  Ja i min tid altså.
Før det igjen, var det både brusfabrikk og skysstasjon, har jeg fått meg fortalt, men jeg vet ikke altså, og allerede nå merker jeg at jeg har kommet lenger bort fra Østby, for trua begynner å bli borte att.  Undres om finansanalytikerne får det kaldt nedover ryggen av det som skjer i Nybergsund om dagen jeg – i så fall har Nybergsund Manufaktur ved til salgs!
En annen ting mangler vi her også. og det er strømbrudd.  Takket være at Eidsiva har plassert seg her….og i mangel av alt snart, så har jammen Eidsiva skaffet oss fiber også.
Tiden har absolutt endret seg, da jeg forlot Eidskog visste jeg ikke om noen annet fiber enn glassfiber, og selv om de gled bedre enn treskia, så går det nok raskere med Eidsivas fiber.

Samfunnshuset – det er da i alle fall att.  Nær konkurs riktig nok, men det står da der.  Hadde det vært aften og torsdag, så hadde vi ikke kunne kalt oss spøkelsesby heller, for da hadde bingo-gjengen inntatt sundet.   Jeg tror at det hadde blitt fint ved samfunnshuset jeg hvis de ryddet vekk krattet mot vegen, satte opp gjerde, og asfalterte plassen.  Kanskje kunne lekeanlegget vært satt opp her også.  Hvis de hadde fjernet krattet så hadde det vært lettere for oss nysgjerrige å se hvem som giftet seg, feiret 50-årslag etc på samfunnshuset også, samt sett hvem som «were no angels….»

No livnar det i lundar….for her kommer naboen på jakt etter mer torv, der han bygger seg en lydmur mot feil lei, og der kommer den unge bonden i sin traktor med henger.
Der kommer en som skal til bygda for å hente posten sin, i en bokhandel.  …og der kjem ho som skal til Hernes att på kvællen – du vet du bor i ei grend da du nesten vet mer enn du tror, og jammen møter jeg han som kjører buss for å å få tida til å gå mellom multesesongene også.

Ha en god dag.  Lev den som om den kan bli den siste…en vet aldri.