NIENDE DESEMBER

Niende desember og det er kanskje en merkedag for filmelskende mennesker.
Issur Danielovitch fyller nemlig 100 år i dag,   Vi husker ham fra mange store filmer, og selv om han ble nominert til Oscar flere ganger, måtte han til slutt nøye seg med en æres-Oscar – slik man får når akademiet vet at de har vært urettferdige, og at han burde fått en før.
Han har tolket historiske personer i mange filmer, men allikevel husker jeg ham best fra tøysefilmer, hvor hans mandige utseende, men lure blikk, passet perfekt inn.   Kanskje sitter han i dag og er litt misunnelig på sin sønn som har fått to ordinære Oscars.
Gratulerer med dagen Issur!

Kanskje er man da inne på tema som handlet om misunnelse, eller feiring.

Apropos feiring så slår det liksom ikke like mye til at den Colombianske Presidenten får Nobel-prisen i år.
Selv om han fikk slutt på en krig som har vart i 52 år.
Det var mye mer sending da Obama kom til landet.  Da var det live-sendinger fra Gardermoen.
Kameraene sto i ro og filmet ei dør på Air-force One, som minnet om kameraet i skogen i Holmenkollen i 1966,
som ventet på Gjermund.  Nå ventet de på den amerikanske presidenten.  Som en rockestjerne kom han så frem.
TV2 og NRK fulgte bilkortesjen på en stengt E6, og det samme gjentok seg da han dro hjem.
Kanskje står Santos litt misunnelig å tenker på dette – i det beste rommet på Grand Hotell.
Han vet ingenting om at jeg har bodd på rommet under… da var jeg med politimesteren i Østerdal på tur.
Ja det er vel ikke igjen så mange som husker dette knøttlille politidistriktet, som fikk saker til doms i løpet av en uke, som faktisk fikk pådømt en fyllekjører i løpet av et døgn, og som hadde noen som var hos deg i løpet av 20 minutter, selv om du bodde i Elverum.
Da bodde det omtrent ti personer med politiutdanning i Trysil, og noen hadde alltid vakt i den lille bygda.
I Åmot like så.
Nå har vi heldigvis en nærpoliti-reform, og hvis man skal nærmere sitt publikum etter den, enn man var i Østerdal, så skjønner ikke jeg annet, enn at det må bygges hus for å få plass til politifolkene nær nok.
Antar at Eidskog også ser med glede på å få enda mer nært politi, enn den gang Kirkeberg eller Heggen var lensmenn.
Heggen var til og med nær når du døde han – såfremt organisten var sjuk, og lensmannen vikarierte.  Det er nær-politi det.
Det er kanskje noe å feire det at en har opplevd lensmennene, og kanskje er det grunn for dagens ordførere å misunne gårdagens mht sikkerhet.
…men jeg kom ikke noe nærmere å avgjøre om misunnelse eller feiring skulle være tema!

Skipresidenten – Røste altså – var på GodmorgenNorge i dag og feiret vinneren av Frivillighetsprisen.
Den prisen får nok ikke Røste – for uansett kritikk så går han ikke av frivillig.  Kanskje vil de fjerne ham av misunnelse,
eller kanskje fordi man vil feire at Norges skilandslag tar et skritt videre i retning mot respekt.
For meg er det uvesentlig om han går eller ei, så lenge jeg får gå på ski selv.
Jeg går ikke fordi Heidi vinner, eller fordi Martin tar et ekstra pust i bakken og drar fra de andre.
Jeg går på ski fordi det er morsomt, og så ser jeg på ski fordi jeg synes det er interessant.
Jeg misunner dem ikke å gå så fort – for det ser fryktelig slitsomt ut.
Da er det bedre å være på mitt nivå.  Da kan du stanse i nærheten av Golf-banen og fange en Pokemon,
mens du ser Anita Moen i elegant stil, stryker forbi innover Ole G.
Misunner henne litt med den stilen altså.  Der er det ingen ski som klapper i det de tar løypa etter for sent fraspark nei.
Det er verdt å feire henne – hun var virkelig god i sine beste dager, og flyr nesten like fort i dag.  Ja kanskje fortere!
Misunner henne kanskje litt å gå så lett, men er ikke avundsjuk, og det er en vesentlig forskjell.

Men da en først er inne på ski, så føler jeg meg fortsatt dårlig, så da ble det til en skitur på Ole G vegen i dag.
Iført min fineste jakke, fra Team Santander, la jeg i veg på skiene jeg nettopp hadde fått igjen fra Trines bil.
(hun er ikke helt til å stole på som service-mannskap – tenk å ikke bære inn skia mine da gitt)
Sola sto lavt og rett i mot meg, og på grunn av noen mennesker på stadion, så måtte jeg jo stake så lenge jeg hadde slik jakke.
Du vet at den jakke forplikter litt, og da trekker man pusten, drar inn magen, så brystkassa blir en mellomting mellom Sundbys og den tidligere skolesjefens, og prøver å holde posituren til man er ute av syne.   Men før jeg er ute av syne, mister jeg pusten aldeles da jeg ser de ekte Santanderene komme som et hurtigtog – ja det var et tog man kalte «hurttin» før i tida, før man lærte at «hurting» var noe helt annet – og med det samme jeg møtte dem, ble jeg først litt flau for å gjøre skam på jakka deres, og så skjønte jeg at Fantomets ordtak måtte kunne brukes, eller i alle fall noe i nærheten:

Når Fantomet slår til, står lynet stille, blir til
«Når Santander-toget kommer, virker det som Stenmyren går feil veg»

Det gikk atskillig fortere enn jeg noen gang har gått, ja kanskje fortere enn da jeg kjører nedover Trysilfjellet til og med, og jeg skjønte at ingen ville bli imponert over min jakke i dag.
Nådde vel bånn da det kom en bort og lurte på om det var Auklandbrødrene som hadde hengt fra seg jakka,
og jeg skjønte at det var jakka på meg han mente….Ikke lett å være medlem av Team Amateur med Santander-jakke på lån!

Men på vegen tilbake – da alle de ekte atorløperne var borte – smilte det da noen i 20-30 kg klassen, så bredt, at det glinset i tannreguleringene.
Ja noen trodde da i alle fall at jeg tilhørte et godt lag.

Forskjellen på proff og amatør får meg til å tenke på hva odølingen som gjestet Peik-Reidar sa:
«Nabon var så dårlig tæll å både kjøre traktor og pleie (pløye) at han trengte hjælp.
Så han satte inn ein annonse hvor han skreiv:
«Hjelpepleier søkes»

Sikt på månen sa noen en gang, for hvis du bommer så havner du blant stjernene.…jeg sikter på sola jeg!

…så var det altså ikke så greit å skille på om en skal feire eller misunne noe.
Jeg misunner ikke russiske idrettsutøvere, og selv de som er rene kan neppe feire noe.
De rives med i dragsuget.  ..og Martin vil ikke ha noe OL-gull tilsendt i posten!
Han verken misunner de som har det i dag, eller vil feire hvis han får det.

Nå sitter jeg her foran en ovn hvor russerved (Her boikottes ingen) brenner som bare det.
Det knitrer godt, Alamaba synger at de var unge en gang de også.
På bordet lyser et stearinlys, og flammen forstyrres gang på gang av luft fra ei varmepumpe,
Ved siden av meg sitter Nancy og spiser kattemat som jeg kaller det – det er en form for pellets med melk,
og jeg ser ut og der svinger jammen en Audi inn i garasjen.  I den kommer Trine og Dett-Dett.
…så da er det bare å vente på at Gunnar er ferdig på lekegruppa….

Det er i alle fall noe å feire – at man lever og får se sin familie ytterligere en dag.
Ja det er verdt å feire alle dager en får sammen faktisk.
I tillegg vil jeg feire statsråd Helleland – det er dame med bein i nesa det!

Ha en god fredagskveld.

…og hvis ikke disse Aukland-gutta hadde gått så himla fort hadde dere fått ei bilde av dem!