Hun kommer mot meg, litt vaggende i sin vandringsstil, men stødig tross farten.
Jo da hennes 89-årige ben har da «bikket» unna noen ganger det siste året,
men ikke verre, enn at hun har stått opp att, og hastet videre i sin fullbookede hverdag.
«Jeg var ikke på bursdagen din, men her har du ei gave fra meg» sier a,
kniper i auga, og så kommer latteren.
Lekfullt og smittende.
Det er liksom ikke «he he»
men noe i nærheten,
men med stor fart,
og av den typen som kan komme brått,
og avsluttes før du nesten skjønner det.
Før jeg nesten får takket, har hun snurret rundt på sokkelesta og er på fullt fart fra meg.
Jeg får da tak i nevan,
litt mer slunken er den,
og med fingre som er litt mer krummede enn før,
men som fortsatt er varme,
og som fortsatt leker med strikkepinner,
som tryller frem votter og sokker.
…og nettopp sokker var det jeg fikk.
Sokker med perfekt passform, og med en varme som bare ullsokker kan gi.
Jeg setter dem på meg og skryter.
Da neier hun høflig,
vingler litt med hodet,
som en blyg tenåring
som akkurat er bydd opp til sin første dans,
så knipes auga att igjen,
og latteren er på plass.
Jo da – jeg kjenner henne for så vidt godt,
og slik sett er hun passende for noe jeg har tenkt skal bli en slags serie.
– en serie portretter av de ukjente helter.
De gamle godslige menneskene.
De med humoren, og med de hverdagslige historiene.
Men jeg tenker liksom:
«Kjenner jeg henne innerst inne?
Under huden liksom?
Langt inni sjela liksom?»
Jeg har vel sett henne til og fra gjennom min tid i Trysil,
kanskje mens hun gikk på plantefeltet
og tok hand om furu og gran,
eller de gangene jeg har vært i Jordet,
men jeg vet ikke helt av det selv.
Men jeg traff henne på ordentlig høsten 2003
– da hun ble min svigermormor.
…og jeg følte kjemien var på plass fra første sekund,
og jeg tenkte kanskje det var unikt,
men etterhvert har jeg skjønt at ALLE,
får kjemi med denne korte damen produsert i 1929,
– og født i Engerdalen i 1930.
Hun er liksom så lett å komme innpå med sitt blide åsyn og urolige «propellerende» måte.
Men i dag har jeg bestill tid hos a
– for jeg skal gjøre et portrett av henne med ord.
Jeg skal finne kjernen av mennesket i henne
– i bestyrerens enke.
Hun sitter som på nåler,
alltid i farta videre,
for å hente noe,
sjekke noe,
se etter noe, for å…..
…før hun plutselig drar fingra gjennom håret
og sier ut i lufta:
«skulle full hatt frisørtime att snart?»
Jeg vet ikke om hun er ute etter at jeg skal si hun er fin nok,
eller om det bare blir sagt uten noen forventning i hele tatt.
Og på en måte er det meste som blir sagt litt slik,
for før du får fordøyd det som er sagt,
er hun langt inni neste emne.
Men snart er vi inne på det jeg vil frem til,
bestyrerens hustru og nå enke.
Hun blir liksom mer betenkt,
og kanskje er det tomrommet i hennes hverdag jeg ser snurten av før hun begynner å berette.
«Du skjønner det…på Østvang, der jeg vokste opp….»
…eller:
«Ja vi har bodd både på Vestby og Plassen vet…»
Han Reidar var bestyrer der han skjønner du….
…å gammal er denne katta no da?»
Da du sitter med denne dama,
skjønner du hvordan noen fant opp forbrenningsmotoren,
for her gnister det i auger, fingre, og fortellinger.
Det er antydning til erotiske historier fra de høye fjell
«Ja han hadde med seg kikkert han da vett, og neppå jorde der lå da de to…
Ja de var jo gift, ja itte med hverandre da, men…
– ja det beste ved jula da vi var småvar jo at vi fikk ny halm i senga..»
(akkurat som mor mi sa)
Går ikke an å skrive ned alt en hører en gang,
for det er så mye…
«Ja det var moro å få sitte på i finbilen,
ja det er da full det beste jeg har opplevd,
– så går det noen sekunder –
«ja han Reidar og jeg hadde da full noen finere stunder da men….
– og så ler a!
Det går opp for meg,
at historien i det gode menneske,
består ikke av de store ting,
men de små ting satt sammen,
sammenfuget av lojaliteten mellom to,
og til slutt foreviget gjennom savnet.
Hun gråter ikke mye,
som vi ser i alle fall,
men da navnet Reidar blir nevnt,
så ser en antydningen til at ei tåre finner veg ut,
og vil ned kinnet,
men den viftes vekk,
og med ett er hun inni ei anna historie.
I sofaen sitter jeg for n’te gang,
og ser henne forsvinne inn på kjøkkenet,
for igjen spørre om jeg skal ha noe jeg har sagt nei takk til før,
og som jeg jo kommer til å si ja til.
– i håp om at hun setter seg –
et sekund, eller to,
før hun haster mot telefonen,
«ja du skjønner jeg har fått kærbesøk jeg da»
-og så ler hun av at hun har turt å sagt det til vedkommende i telefonen,
«ja nei da det er bare n’Nils-Einar – karen hennes Trine
(skal jeg være ærlig har hun sikkert nevnt både Bente, og flere, før rette navn kommer)
…»å så får du ha takk for at du tok meg med på biltur her om dagen da»
– hun er tilbake hos meg
før vedkommende i andre enden av telefonen,
har fått tid til å tenke at hun skal legge på.
..og nå må jeg smile litt,
for det stemmer at hun ble med på en elgsafari langs en brøytet vinterveg her forleden.
– du vet – 89 år og et «tjupp» og så spretter hun inn i baksetet på en høy SUV.
Det er ikke alle forunt å klare et Tjuppende hopp.
Hun kikker på meg,
blir litt smilende alvorlig,
kniper i auga igjen,
bukker med hodet,
og så spør hun:
«Skulle vi tatt en Pedro?»
Og Pedro er et eget kapittel,
for hvis de to tapte (Reidar og hun),
så sa hun som regel:
«Nei han Reidar skulle ikke ha…»
og hvis det gikk bra og de vant en omgang
så kom det:
«Ja no spilte jeg bra!»
En gang fortalte hun meg om noen som jukset i Pedro-serien,
og de ble så utestengt fra hele samfunnet,
verre enn noen har blitt for Clostebol,
eller ekstra blod.
Ja jeg er ikke sikker på at de er så sinte på de på feil side hun krigen en gang,
som disse to som jukset i en lokal serie…
Spør du om den hendelsen,
forsvinner smilet,
hun blir hvit,
og alvorlig,
som bare de som har opplevd en traume kan bli….
Glad jeg er blitt kjent med henne.
Føy gjerne til historier om henne i kommentarer til denne blogg,
ville gledet meg
og sikkert henne!
Legg igjen en kommentar