Jeg svinger inn på gårdstunet og det første som slår meg, er at dette kan da ikke være en uselgelig eiendom.
For det er nettopp det de har sagt, de som har tipset meg om å intervjue, og lage et portrett av denne imaginære trysling.
Han møter meg på trappa. Den før så høyreiste og sorthårede mann, har blitt spinkel,
krokete i ryggen, og grå i håret – ja nærmest hvit som duna på en rypstegg om vinteren.
Slik jeg husker ham, for noen år tilbake, så var han en slags stegg også – i personlighet.
Men neven som hilser meg velkommen, er like fast som før.
Han viser meg inn i stuen og ber meg beholde skoa på:
«Her har det itte vurti vaske sia kjerringa for!»
Jeg blir anvist plass i en lenestol, som noen nok har sett både «Bonanza» og «Kruttrøyk» i,
og klarer fort å se for meg «25-øres Polly peanøtt»-pose, og en Hassel sjokolade i en fruktasjett som godis for de små,
og en heimlaga cognac for den voksne, mens Festus tygde skrå i sort/hvitt på skjermen.
Jeg merker meg at han liksom freder den der gule stresslessen fra Ekornes, som er betydelig slitt, og litt skakk,
Litt senere skjønner jeg hvorfor den er så skakk.
«Fikk denne av kjerringa da jeg fylte førti…høkken sku tru denna ville vara like lenge som je?»
Litt rask hoderegning, og et søk på google (er så greit med dagens telefoner som har alt),
så finner jeg ut at dette må være fra første årgang stressless, men jeg får ikke sagt noe før han sier:
«Var den første i Tryssil je – me en slik en»
Han farer ut på kjøkkenet igjen, og duften av gammeldags kokt kaffe sprer seg til stua i det tuten piper «klar».
Jeg vet ikke om du som leser husker disse kaffekjelene i fine farger, som hadde en «ferdig-varsler» ytterst på tuten,
men da jeg sitter her og hører den, så merker jeg at jeg savner den.
Det klirrer i kopper og diverse, og jeg lurer på om jeg egentlig burde tilbudt hjelp,
men anser at det er to grunner for ikke å gjøre det:
…det er litt for sent nå
…og dette er en mann som klarer seg selv.
«Værsego» «før du drekker da full kaffe?» «Ja er itt’no blankt oppi altså»
og så ler han så gulltanna blinker vakkert i tannrekka.
Ansiktet har fortsatt de fine linjene fra en typisk trysling, men mange års bekymring over gardsutgifter kontra inntekter i et område av Norge, hvor det vokser mer stein i løpet av en vinter under vinterpryd, enn det vokser poteter på en sommer, og hvor du ikke trenger å sjekke sone for en blomst, fordi du vet at «er den pen» så vokser den ikke i Trysil».
«Ja så du ville laga eitt portrett av meg du da?»
«Ja tenkte det, men er ikke helt sikker på åssen vi skal gjøre dette».
«Å vi får nå bære preke så får vi se å det blir tell».
Han strekker seg fram etter kaffekoppen, og det er nå jeg skjønner hvorfor stolen er skakk.
Den før så spenstige kroppen er blitt tyngre, og mange år med samme bevegelse, har satt spor i stolen
– på mange vis. Jeg smiler for meg selv…er ikke sikkert jeg vil vite om alt som kan ha skjedd i den stolen der.
Han forteller meg om årene under krigen. Om mangelen på mat. Om usikkerheten.
Om det å ikke vite enden på noe som helst, og hver eneste dag gå rundt og lure på hvordan det skulle gå.
Innimellom kom tyskerne og hentet ei ku eller ei geit, som ble skutt og lagt på en lasteplan,
og som ga noen soldater ny energi til å påføre landet sår og smerte.
Han forteller meg om de hverdagslige tingene ved å være okkupert, møtene på vegen, harseleringen,
men også om enkelte tilfeller av tyskere man kunne gi litt respekt, fordi de oppførte seg noe mer vennlig.
Det er mer lærerikt å se ham inn i øynene mens han forteller,
enn å lese historie-bøker eller se dokumentarer.
Og på en måte skjønner jeg at hverdager i disse dager, for folk flest, kunne være fæle nok.
«Je var da berre en småryss da krigen kom je, men je fekk da gjort noe!»
«å» sier jeg
– «he he, ja je var itt snauere enn at jeg tappe lufta tur bakhjulet åt en tysker en gang.
Ved butikken her».
Han ler så den tunge kroppen rister i gjenvunnet overmot.
Så blir han alvorlig i ansiktet. Tankefulle streker i panna sier at han kommer med noen vonde minner fra krigen nå.
«Men du vet det at kria er en ting, men denna ulven, ja den er no styggdom»
«Je har itte vurri verken imot bjønn ell ulv je, men jeg sir å den gjør med følk»
Skjelvne fingre – av oppgitthet, tror jeg – ruller seg en sigarett Petterøe, og bevegelsen er så automatisk som bare slik hverdagslige ting kan bli,
«Je røkte itte før – je gikk tur i skogen da, men de siste åra har det itte vurri mulig det».
«Ja er det så farlig uti skogen da?» spør jeg
«Nja…je vetta full itte de, men det er bere å være første innehaver av en stressless,
enn den første som blir tatt av ulv.»
«…og så sier mange at det itte blir noen endring før noen blir tatt av ulv!
Hø! sier nå je, da blir det nok bære sagt frå Evenstad at vedkommende skulle jo itte vurri der ulven var da vettu»
Jeg velger å la ham snakke ferdig om sin holdning til ulv, tanker om ødelagt næring og turmuligheter,
Jeg ser på ham, og jeg undres over at smerten i øynene, er like tydelige nå, som da han snakket om krigen.
Da fatter jeg hva dette betyr for ham.
«Får jeg se meg litt rundt?» spør jeg, og han nikker.
Jeg skjønner at han trenger en pause fra praten nå. Han er oppgitt – ja rett og slett en kjemper som har resignert.
En som sloss mot stein i jorda i mange ti-år, en som brøt stubber for å utvide for mer gress, en som sultet,
har gitt opp en kamp som muligens aldri skulle funnet sted.
Jeg tar en tur inn i finstua. Akkurat slik jeg husker det var på min hjemplass.
Finstua ble brukt sjelden, og hadde den dyreste tapeten og det største bordet.
På kjøkkenet står en gammel Tandberg radio på.
Artig greie – Tandberg Sølvsuper 75. Skruknott for innstilling av frekvens.
Husker disse også- Selv da jeg var ung var disse så gamle at jeg fikk dem for å mekke på dem.
Steroelyd er det også visstnok, og jeg tipper på Mr Acker Bilk tipper jeg på,
da den melankolske klarinetten nærmest understreker de ting vi har snakket på til nå.
«Flink han Acker Bilk« sier jeg når han kommer inn på kjøkkenet til meg.
«Det der er ikke Mr Acker Bilk»
sier han og er nærmest litt fornærmet på min uvitenhet, og jeg som mente å imponere med å vite nettopp dette.
«Det der er Clarinet Blues med Bobby Gordon det, og med Dave McKenna på piano»
Jeg blir stående helt ute av stand til å bevege meg i enestående forundring av hvilke ting en eldre mann i skogen vet.
Ja jeg burde ikke blitt det egentlig, for jeg kommer jo fra en kommune der det vokste opp en dikter som skrev om «Satchmo».
I hallen opp til andre-etasjen henger et elggevir. Stort og vidt, jeg teller til 17 tagger.
«Skutt oppunder Slettvola i ’79» sier han.
«Du ser itte mange slike nå lenger»
Han forteller kort om et liv med elghund og jakt,
men at han ga seg da det alt for ofte – hver høst – ble mer og mer av enslige kuer uten kalv,
og da tilveksten nærmest uteble, så bestemte han seg for å gi seg.
«Vi ga oss med sauer samme året – nyttet ikke lenger»
Vi setter oss i stua igjen, og koppen er fylt av nok en omgang kaffe.
og nå har han funnet frem noen foto-album, og begynner å bla i og vise meg.
Det er tidlige bilder av ham, og innimellom noen av henne.
Jeg fanges først og fremst av et bilde hvor hun og han sitter tett inntil hverandre på en benk i sydligere strøk.
Jeg stryker over bildet, for nesten som om jeg prøver å kjenne stemningen og duften fra det.
«Fra en tur til Mallorca» sier han «unga spanderte på oss».
«Siste høsten hun levde»
Jeg ser to som tilsynelatende har hatt det godt sammen, i gode og onde dager.
«Ja det var nå full både til og fra med kjærligheta vettu»
Ja den gang som nå for tia» «Vi hadde vårt vi å»,
«men vi hølt nå i lag helt fram da»
«de burde kalt det «i unge og gamle dager»
sier han og humrer litt.
…og jeg skjønner at det finnes noen muntre historier bak de buskede øyenbrynene,
som jeg aldri kommer til å få….jeg vil bare få adgang til å se snevet av dem, i smilet hans.
«Hu var ei fyrrig dame serru»
Jeg spør ikke mer om det, men tenker litt tilbake på den skakke stresslessen (og får litt feil bildet i hodet mitt om det der),
og vet ikke om han ville jeg skulle spørre heller, eller om han mente det fikk bli siste ord om den saken.
«Je føljer da litt med på sporten om dagen da vettu»
«ser åssen det går med han Edvald Bossen Hagen»
«Boasson» prøver jeg å si
«ja han ja»
«Men je blir litt irritert da je hørrer han der kommentatorn, han med navn frå ei årsti,
itte jula, men….»
«Paasche?» spør jeg
«Ja han ja – da han forteller om fine turterreng i Hønefoss-traktene»
«det har vi da full her oppi au det – etter krøttere og sauer – du vet det at de stia gikk alltid heimatt åt nån de»
«Slik kunne du finna fram da du gikk dæ vill – nå vokser det att over alt»
Så smiler han litt, og tillegger, «Vell dissa syklista høller da full stier åpne de, men de stia går jo tte hemmatt vettu,
de går bære opp tell høgste topp de»…
Det er godt å se ham smile igjen. Jeg vet at jeg burde vært her lenge.
Fått høre om fasettene i livet, om gleden i slitet og det vesle.
…og høre om at gleden av å se ei markjordbær lyse, kan være like stor som å se «Bossen» vinne ei etappe i Tour de France.
«Ja jeg blir da full siste beboer på eiendommen jeg» sier han, og beretter at det nok ikke er noen som vil bo i et rovdyrreservat.
…og jeg lar ham snakke ut om det også, mens mine egne tanker flyr til NRK-serien «Solgt», og antar at de dresskledde menn
med spisse sko og fancy frisyrer, nok ville fått problemer med å tippe rett pris på en gammel bygning fra etterkrigstida,
med koreaplater på stuveggen, og blå respatex på badet.
…og med ulende ulv på utsiden!
Legg igjen en kommentar