TRYSLINGER LØPER SEG BORT HVIS DE LØPER FORT – I OSLO

Tryslinger løper seg bort, hvis de løper fort i Oslo, sa noen til meg….og derfor løp jeg litt saktere!

Du starter i stillestående kø.  Så løper du en km i en saktegående kø.  Så løper du 9 km i kø fordi folk har startet i ei pulje de ikke hører hjemme.  ….og avslutter med en spurt i sikk sakk gjennom den siste rest av kø.

Det er kort fortalt Oslo Maraton 10 for Grete.

Men la oss gå litt tilbake… Jeg er for tiden litt uheldig med det meste.  Men jeg prøver å holde meg i form allikevel.  Jeg elsker å gå, og jeg går…og går.
Maxim syntes det var inspirerende og ga meg og min hustru startnummer i Oslo Maraton – 10 for Grete.  Jeg har jo gått mye, og er vel således i relativt god form – til å gå i alle fall.  Trine derimot har vel ikke trent så mye, men da jeg sier det til henne, så går det omtrent 10 sekunder…så er hun med.

En ting jeg fort fatter er at det er noe galt med navnet på dette løpet.  For hvis du ser du skal til Oslo og løpe Oslo Maraton, så blir alle så imponerte og de kan si noe sånt som:  «Så spreke dere er da – tenk å løpe maraton»
«Ja vi skal løpe 10 for Grete da»
«Å ja, bare 10 ja» og så er de ikke så imponerte lenger, og hiver seg inn i bilen for å kjøre de 500m ned til Rema1000 for å handle det de glemte på veg hjem fra jobb, som også er bare rundt 800 meter i distanse.  Hvis du påpeker det sier de bare:  «Ja men jeg må hente i barnehagen da vettu».

En uke senere er vi på veg inn til Oslo.  Først av alt skal vi treffe Annika, hvor vi kan få parkere, noe som er greit for oss tryslinger.
Vi føler oss tryggere langt inni skogen vi vettu, enn i Oslos asfaltjungel.
Det er også rart å se at de aller fleste parkeringsplasser er forbeholdt biler med REG nr som begynner på EL….  Sjelden vi ser slike stolper herover.
Men vi er nå lettkjennelige på andre måter også, der vi kjører en gammel Audi med skiboks på taket.

I Annikas leilighet råder det ro og trivsel.  Antar jeg.
Jeg ringer på og det er som på film – det spraker litt i en dårlig høytaler (neppe Sonos) og ei stemme sier «hallo», og og jeg svarer «hallo».
«Fugler på matta»
«Hæ?»
«Fugler på matta»
«Hæ»
men stemmen er borte og døra er plutselig ulåst.
Jeg går inn og gjentar inni meg «fugler på matta», og jeg føler nesten at jeg er med i filmen «den tredje mannen» med hemmelige koder og med agenter i hælene.  Nå skal jeg kanskje møte den lokale varianten av Michelle «of the Resistance» Dubois fra «Allo Allo….», bare jeg ikke glemmer løsenordet for dagen!   Eller kanskje rent av det er Yvette?
Men der oppe – øverst så klart – i et hus uten heis, møter jeg Victor.
Tett fulgt av sin eier.
En kort telefonsamtale til Trine, hvor Annika bare sier:  «Der kan du ikke stå!»
og så er vi samlet.

Vi blir bydd på mat (og mine tanker går til min egen mor – ingen som kom dit skulle gå sultne derifra.
Slik er det ikke mer – nå blir du knapt bydd på en kopp kaffe hos de du kommer til,
og derfor er det godt å se at det fortsatt finnes folk som vet hvordan gjester skal trakteres)
og koser oss med grove rundstykker og kokte egg.  Her skal proteinlagrene fylles
Det er så rolig og godt, helt til jentene begynner å snakke om nerver….og toalettet stort sett er opptatt.
Samtalen vrir seg over på
«skal jeg ta mer vann?»
«skal jeg ta en sjokolade?»
«Cola?»
«En tur til på do kanskje?»
«skal jeg…?»
«T-banen går snart»

«Vil du ha en sjokoladebit Nils-Einar?»
«Ja takk»

Vi laster ned en for oss, ubrukelig app ved navn Ruterbillett, og ender opp med å bruke kredittkort lell.
Op T-banen «snapper» vi litt «selfies» og jeg samler spytt av gammel sjokolade, og undrer om det var så lurt å ta imot sjokoladen fra Annika, og i et kort sekund lurer jeg på om jeg har vært utsatt for sabotasje fra denne agent med ambisjoner….og om hun i det hele tatt tok noen bit selv?
På spørsmål smiler hun, og jeg skjønner at denne sjokoladen nok er funnet bakerst på Kiwi, med utgått dato for lenge siden, og spart for denne anledning.
Situasjonens alvor er til å ta og føle på, der vi har et utgangspunkt fra ifjor, hvor vi er relativt like på tid mht å løpe.
Trine sitter i midten og sier «jeg tror ikke hun tok noen bit av sjokoladen altså!»
…og jeg har ikke noe sted å spytte…

Jeg har i løpet av dagen «meldt» litt via Messenger med Per-Arne, hvor vi har utvekslet det sedvanlige om forkjølelse (spør Oddvar Brå om forkjølelse før starti viktige løp så skjønner du hvordan vi har det) og «er nok ikke helt i form i dag», og han kommer med rådet «finn deg en fin rygg».  Jeg er jo ikke så voldsomt opptatt av rygg, for jeg vokste opp på seksit-tallet, med nærhet til pornobuss på grensa, og «porr-shopen på Eda, og utviklet vel mer begrep om hva ei fin rumpe, eller et fint bryst er.  Tydelig at Per-Arne kom 16 år senere – når bussen var borte, og Porrshopen hadde fått Tobakksaffär..
Men jeg ble litt opphengt i det der med å finne ut hva en fin rygg var, og hvilken nytte det gjør når en skal løpe….
…når jeg ser alle tynne og senete mennesker i «colour me bad» lignende løperklær, skjønner jeg enda mindre, for de fleste er så tynne og magre at jeg ikke har  mye mulighet til å minske luftmotstanden ved å ligge bak noen.

Jeg blir kvitt jaktcapsen min til ei venninne av Annika.
Brillene dumpet jeg i leiligheta hennes
Jeg føler meg avkledd uten caps og briller.
Ja det er kanskje i kontrast til oppvekst med porr-shop og lignende, men du vet – tredve år i Trysil gjør en litt blyg og sjenert!

«Varme opp?» spør Annika.
«Hæ?» spør Trine og jeg i kor
«….er det ikke langt nok med 10 kilometer?»

Men vi blir da med og løper litt rundt et kvartal der, og etter ett minutt sier Annika:
«Vi bør ta en spurt»
«for å få opp pulsen litt»
Trine som allerede har en puls på 176 skjønner ikke den kommentaren.
…men jeg blir med på en spurt, og skjønner at her skal det testes.
…og rett etter forsvinner de to jentene på do for siste gang.

Hvordan jeg vet at det blir siste gang?   Jo fordi det er igjen bare sju minutter til start.  De kan ikke rekke flere besøk.
Og med to minutter igjen til start for puljen, står vi der bakerst – Annika og jeg, mens Trine skal vente til to puljer senere.
Vi kom altså nesten for sent.

Jeg får lykke-til-klem av Trine, Annika og jeg high-fiver, og ønsker hverandre lykke til, (hvor begge mener den andre nok er litt dårligere enn en selv, eller kanskje ikke, eller…) «Ultimate Live» på, S-health på, GPS på, Fenix3 stilles inn på løpe, og da starteren sier 3-2-1, så settes klokka i gang, og vi….

Ja vi løper i alle fall ikke.  Ingen ting skjer i køa….vi blir utålmodige.  Starten har jo gått.
Vi blir rastløse, og så beveger toget seg i lav gangfart.
…og akkurat som toget, så blir det litt mer og mer fart ettersom sekundene tikker av sted.
Annika begynner å løpe i sikk-sakk, og slank som hun er, smetter hun fremover som en gaselle i en dromedar-flokk, mens jeg kommer bak, mer som et nesehorn (litt for bred til å ta meg fram, men med tyngde nok til at enkelte flytter seg).

Jeg finner ryggen til Annika.  Jeg vet jeg må ha fullt fokus, for hun har den røde Maraton-trøya som 98 prosent har, og blond hestehale som 95 prosent av jentene har, og 12 prosent av menn har.  Forskjellen er heldigvis at hun – i motsetningen til de 12 prosent – har hår øverst på hodet også.
Hun starter i helt korrekt tempo for meg.  5.54 på første km – inkl stillestående kø, er bra nok for meg, som har lagt opp til 55 minutter.
Neste går på 5.24, og da er jeg på Vippetangen, og klarer å styre unna danskeferja…
Etter i underkant av en km til, løper jeg opp på siden av henne.
Vil bare sjekke at hun ikke blir fornærmet over at jeg vurderer å finne en annen rygg.
Hun er ikke veldig snakkkesalig…men tar ut ørepropper og sier:
«Unnskyld jeg har propper i ørene så jeg hører ingenting»
«Helt greit» sier jeg
«for jeg sier egentlig ingenting»
…og så legger jeg meg foran Annika og fortsetter i jevnt tempo, og neste kilometer viser 5.14.

Gjennom et par bygater, tenker jeg fortsatt på «finn deg en fin rygg», og sliter med å få blikket opp fra tightskledde rumper til damer foran meg.
De var det mange av – i fargesprakende tights.  Noen med striper.  Noen med firkanter.  Noen alt for trange…og noen bare helt passe!
Men så oppdager jeg at dette er en slik dag da det er så morsomt å løpe at du ikke lenger bryr deg om noe du ser, bare nyter at skrittlengden blir lengre og lengre, og at ADIDAS boost-skoene gjør akkurat det de er lovet å gjøre – gir deg flyt og energi bortover den støvete grusvegen langs havkanten og i lyden av måkeskrik.
Men det begynner å bli smalt.  En løpesti på vel to meters bredde, er ikke mye for 4800 løpere, og da den i tillegg skal deles av både de som løper utover, og de som er på retur, så blir det veldig liten plass å avansere fremover.  Og hver eneste gang det var som smalest, så bann på at den med bredest rumpe var i midten foran deg, akkurat der.
Men du vet – som barnefødt eidskoging er man vant til å ta hensyn, og oppføre seg pent.  Så jeg vrir til overkroppen sidelengs, vrir hoftepartiet synkront motsatt, forlenger ett enkeltskritt, og lander i det fri foran den ene etter den andre.  Matstasjon….og maxim-koppen med drikke tas imot med skjelvende hender og sandtørr tunge.  Mesteparten renner forbi munnen og ned på den nye fine løpetrøya, og du forbanner at du i det hele tatt tok deg tid til å drikke, men det var nå godt da…

Du kommer inn på et område med containere, og mine tanker går til NYPD-blues, Clint Eastwood-filmer, og lignende, og jeg ser for meg at her er snart en snikskytter på toppen av containerne, mens Bruce Willis roper «yippi-kay-ei» og et og annet lik henger fast i en rundballe med kokain.
Ja et kort øyeblikk synes jeg å se Horatio Cane stå der og løfte på solbrillene sine, men innser at dette måtte være en solspeiling fra havna i Miami.
Men ingenting skjer – ikke en gang Arnold er der og sier «I’ll be back» – det er bare en bunch med løpere, som sliter seg fremover mot halvvegs og ei matte som forhåpentligvis piper da du passerer den.  «Do I feel lucky Punk?»

En ting hodet mitt har vært opptatt av i over fem kilometer nå er, hvor spytter man når man løper her liksom.
Der hvor jeg ferdes er det fritt fram og spytte over alt – ja bortsett fra på bussen da som jeg husker Steve Gibbons sang om en gang (No spitting on the bus) – men ellers er det fritt fram.  Eneste du risikerer å treffe er jo hodet på en ulv eller en forsker.
Men her vettu – her er det mennesker over alt, legger og lår, skuldre og hår, ja du må sikte godt for å unngå noe som helst, og allikevel lever jeg med en skrekk om at det kanskje er noe i de kommunale vedtektene som sier at det er «forbudt å spytte på fortauet» eller noe sånt.

På veg tilbake ser jeg etter Annika, men ser henne ikke.
Så ser jeg etter Trine, og jeg gjenkjenner min hustru på flere hundremeters avstand, og jeg er i så godt driv at jeg strekker armene i været og vinker så hun skal se meg.  Rundt åttehundre andre vinker tilbake…..
Nei da – der ser hun meg, og joggende og smilende, hilser denne gudegave tilbake til meg.
Litt svett, litt mer farge i ansiktet enn vanlig – men like vakker og blid som alltid.
«I don’t want no other love….baby it’s just you I’m thinking of»

Så bærer det innover gatene i Oslo sentrum igjen.
oi….der satt da jaggu Kjetil Jansrud, men jeg har ikke tid til bilde…
«GPS restored» sies det fra baklomm mi – men i svarte – har den vært borte da?

Ferden går forbi strøk, som nå er helt uten damer som tar kredittkort, og brått går det oppover Karl Johan, og nå er det bedre plass.
Rart å ferdes oppover her, uten å være på veg inn til en Burger-King eller stå og vente på toppen av ei rulletrapp på H&M….eller se etter gule priser!

Jeg kjenner lukta av røyk, og jeg hører en mann hoste og harke.
Mannen sliter oppover….og i et øyeblikk er jeg i Word in a pic (En tittel som er mer sømmelig å lese enn å si) og bokstavene blir til K-O-L-S.
«han kommer neppe i mål» tenker jeg, men i dag løper jeg bare videre, for jeg ser mennesker i rødt og signalgult med firmabilen sin ved siden av løypa.

Da vi på nytt vender tilbake – denne gang mot Stortinget, blir jeg brått skremt – der foran meg ser jeg jenta – i rød maraton-trøye med BMW på ryggen, blond hestehale, og fortsatt hår øverst på hodet, lang og slank – «faan det kan da ikke være Annika, har hun passert meg?»
Heldigvis – da jeg vrir meg halvt rundt og ser på ansiktet, ser jeg at denne ikke er like blid og trivelig som Annika.
…men på toppen av bakken ved Stortinget der møter jeg henne, og jeg heier på henne, men ingen respons.

Foran meg ser jeg det jeg tror er  bloggeren «treningsfrue», og hennes høyreiste veltrente toppløse mann (uten trøye altså) – ja jeg tror det er hennes mann i alle fall, for han holder ei sterk hand rundt midjen hennes, og skyver henne fremover, mens jeg passerer dem på venstre side.  Jeg mister fokus et lite øyeblikk da jeg ser tatoveringene (godt det ikke var hu som var toppløs) – ja vi er ikke vant til det der jeg kommer fra.  Du kan ikke være blodgiver lenger da vettu.

8 kilometer er passert.  Er nede på langt ned mot 4.30 på kilometeren nå.   2 igjen.
Nei faktisk litt mer, for jeg startet jo klokka lenge før vi var fremme ved startstreken.
..men jeg blir ikke sliten i dag.  Farten kan økes hele tiden.  Så morsomme slike dager er.
Ja jeg får nesten nynne på en annen Steve Gibbons låt, for akkurat nå er jeg i Eddy Vortex-fart…
Jeg forundres kanskje mest over at det er så lett å løpe for en som ikke har astma en gang.

9 km.  Plutselig er jeg inne på en blå løper, men fargerike løpere rundt meg.
Jeg skjønner jeg er på veg mot mål, og øker farten enda mere, og raser forbi noen til.  Og så er jeg i mål.
10K for Grete unnagjort – første løpskonkurranse på mange år.   Så moro at en kan gå seg i form til å løpe!

Jeg fisker frem telefonen fra lomma på rumpa, og blir overrasket da alt har gått galt på skjermen.
GPS er av – S-health har tellet bare litt – Facebook er bladd både hit og dit, og jeg skjønner at det nok ikke var lurt med skjerm inn mot ei varm rumpe.    Og jeg innser at Trine kan ha rett da hun hevder at jeg er «hot».  Samsung en er enig!
«Kjøp deg iPhone» bil Raymond si nå – men da trøster jeg meg med at batteriet på Samsung holdt i alle fall ei mil!
På Fenix3 var i alle fall alt i orden.

Jeg får en gedigen medalje – akkurat like fin som de som har løpt 42 kilometer får…og jeg er så stolt av meg selv.
Hvilken plass kom du på – hvilken tid brukte du?  Spør som regel folk da de hører du har vært med på noe.
Tid og plass er irellevant når du trimmer for glede og livskvalitet – det som gir en noe er å lykkes med målet sitt.
For noen er det å fullføre, for andre er det å overleve, for andre er det for å ha gjort noe sammen med noen.
Ditt mål – din glede.

Annika:  «Så dere han det ble gjort gjenoppliving på i løypa i Karl Johan?»
Trine:  «Nei, men jeg så ambulansen var rygget inn, og så kjørte vekk».
Nils.Einar tenkte:  «Jeg sier ingenting».

Bananer, boller, Imsdal, og energidrikke….alt er tilgjengelig i målområdet.
Jeg får igjen capsen min, og Annikas lastebærende venn blir dimmitert, og vi beveger oss mot salgsteltet,
og her opplever vi vel den eneste skuffelsen med hele arrangementet – de driver å rydder ned og bort.
Siste start for 10 for Grete er 1635 – og makstid er 1.45 – det burde bety at salgstelt og arrangementsutstyr,
burde stå oppe til minst 1820 pluss tiden gjennom målområdet – altså rundt kl 1900.

På veg inn, hører jeg noen si:

«Jeg skal ikke ha noe, for jeg har ikke råd altså»

fem minutter etter hører jeg samme si:

«Man må unne seg noe også».
…og går ivrig mot kassa med noe treningstøy i handa.

Utenfor Pizzabakeren får jeg hjemmelengsel da det plutselig stanser ei politi-maje litt bortenfor meg og tre uniformerte haster ut og løper mot meg.
Nei og nei – hvordan visste naboen at jeg var her?
Men de løper forbi og oppover mot T-banestasjonen, og det var visst ikke meg de var ute etter likevel.

….og etter å ha vært på veg til Kristiansand ett par ganger, er vi plutselig på E6 og ser vegskilter mot Trondheim.

Takk til Annika for service, og Maxim for opplevelsen, og Trine for evig selskap.