Hadde det ikke vært mye tryggere, og mer positivt, og dratt til en tilfriskningsstasjon, enn til et sjukehus?
Det er liksom i tråd med det å betrakte en kaffekopp som er halv, og mene noe om den er halv full, eller halvt tom!
I Trysil er det ikke alltid rare forskjellen, for man kan fort bli halvfull av en halvkopp, særlig hvis den er på veg ned!
Men det var ikke det dagens blogg skulle handle om. Den skulle handle om urbane tryslingers tur til byen – eller by og by – Hamar for å være nøyaktig. Når du har vokst opp i Eidskog, og som smågutt var stolt av å ha besøkt Kongsvinger, og ikke minst butikksenteret Nylænder, så er du ikke særlig godt vant.
«Du lovte vekke meg på natten» sa gutten på fem år, litt grammatisk feil, i det mamma, med varsom røst sier han må opp.
«Jeg må måle deg!» sier hun
«Vil ikke» «Det er ikke natten nå«. (Russervarmen gjør enhver litt forvirret nå om dagen/natten)
Pappa trår til og spøker:
«Kanskje jeg skal hente malekost…..så mamma får målt deg blå, sort, grønn… (de sier liksom «måle» i Trysil, da de skal male noe også).
«Jeg gruer meg litt» sier den tapre femåring forsiktig.
I noen måneder nå, har vi ventet på time for operasjon av vår sønn.
Ikke slik at helsevesenet er tregt eller noe, nei faktisk ikke klaging i det hele tatt,
men vi har vært litt uheldige med forkjølelse, som vanskeliggjør narkose, og har medført utsettelse.
Som far, så har jeg tenkt litt praktisk, at hun kan bli med minstemann på operasjon, og at jeg kan ta vare på de to andre, så de kommer seg på skolen, og noen kan ta i mot dem igjen da de er ferdige. Men mor har stått hardt på at vi begge bør være tilstede da sønnen vår legges i narkose.
….og hun har vært flink, fått meg til å tro på meg selv som en, for en gangs skyld, god far, som selvfølgelig blir med mor og «din» sønn som hun har sagt, da jeg har vært lengst fra å bli med.
Du vet det at jeg har ikke så lyst til å dra til Hamar liksom. Det er byen som spiste opp Østerdal politidistrikt det, og som nå har spist opp resten av Norge.
De har til og med kalt seg Innlandet og har egne «GATER» på de fleste flyplasser (Innland – Domestic).
Men opphøyet som far, og stolt av å være den som stiller opp for sin hustru, blir jeg da med.
Det er nå liksom jeg som skal være bautaen da noe skjer, da noe trengs, og da Trine trenger meg.
I bilen nedover, sitter gutten tappert og smiler.
Skryter av hvor flink han er på nettbrettet sitt…..han forsøker nok glemme årsaken til turen – brokkoperasjon på Hamar sjukehus.
En av de to som utgjør operasjons-teamet,Kaveh, er innom og orienterer om det som skal skje. Det er noe spesielt mellom minstemann og mor, og jeg ser det er tildels hardt for henne. Hun er skeptisk, tross tillit. Så kommer sjukepleier og sier at gutten skal trilles inn, og hun sier at en kan bli med, og jeg reiser meg opp, for det er nå jeg skal figurere som bauta og avløse Trine fra det som er vondt – nemlig at den yngste legges i narkose.
Men du vet – når mann og kvinne ikke blir helt enige om noe, så blir det som hun vil….
Jeg ser hennes tårer i det de forsvinner, og jeg sitter der noe betuttet tilbake, og ser at jeg i løpet av brøkdelen av et sekund, er jeg avkledd som far, og redusert til Trines ventepølse. …og det er liksom rart det der med forskjellen på når unger blir kalt din, vår eller min.
Men samtidig så vet jeg at det betyr veldig mye for henne å bli med – hun er ikke trygg på ting hun ikke ser eller overvåker.
…og når hun kommer tilbake er hun raus med trøsten «for jeg måtta ha på meg full mondur serru«-
Vi setter oss utenfor og venter. Sola steker over Hamar by i dag, men det er fortsatt deilig å nyte lett bris og sol.
Når du sitter der foran inngangen til Hamar sjukehus og ser alle de gamle, alle de sjuke…så begynner du liksom å grue deg litt for hva som venter.
Tankene mine går på om det er verdt å bli gammel, og om hysteriet med slanking gir lykke…for noen av de som kommer er tynne, svært tynne, og det er ikke frivillig.
Min empati går til de som så vidt tar seg dit på en eller annen måte, og som tappert går mot det de kanskje antar er siste mulighet.
Muligheten for å leve videre – kanskje ikke for egen skyld, men kanskje mest fordi de vil ha med seg mest mulig felles tid av etterkommeres oppvekst.
Men jeg slutter ikke å forbli litt redd. PÅ en måte tror jeg alle skulle hatt en dag der foran Hamar sjukehus, slik at man lærer seg å sette pris på sin hverdag, og at det vesle en selv opplever som problematisk, er minimalt i forhold til hva disse går i gjennom.
Zac Brown Band synger inn i øret mitt, og det treffer meg så hardt og så rett akkurat der og da:
I’ve been trying to open my eyes
Take it all in as the world passes by
Getting lost in the twists and the turns
Finding these questions inside me still burn
Finding these questions inside me still burn
I’m gonna live like tomorrow never comes
There’s no end in sight, tonight we black out the sun
Better hold on tight, before you know it’s gone
And live like tomorrow never comes
Ei enslig svale flyr over meg, som om hun er på jakt for å snappe opp en sjel som skal oppover, og jeg håper hun ikke finner noen i dag i alle fall.
Så kommer beskjed fra Trine – gutten er ferdig operert og vi kan få komme inn.
Da jeg ser ham der i sjukesenga, tenker jeg «utrolig hvor tapper og flink en på fem kan være».
Han ligger der med oxygen og attrap for å forhindre å svelge tunge.
Nål i handa.
Mange ledninger.
SpO på 96. Puls 86.
Alt vel.
Noen hostelyder, og alt forsvinner fra ansiktet, og mor blir litt skremt av at oxygenet forsvinner.
«Alt vel» sier hun som overvåker ham – «han begynner å våkne«.
Så snur han seg og sover videre.
Jeg blir «kastet» ut enda en gang…så ytterligere pasienter kan få plass.
Trine, som så jeg ble litt betuttet ved forrige uenighet, sier at nå kan jeg få bli,
men nå vil jeg ut så jeg ikke sovner….
Atter en gang sitter der på krakken foran Hamar sjukehus.
…og mens jeg sitter der og venter på min sønn, hører jeg på øret:
«Raise my hands
Paint my spirit gold
And bow my head
Keep my heart slow
‘Cause I will wait, I will wait for you
And I will wait, I will wait for you
And I will wait, I will wait for you
And I will wait, I will wait for you»
Da du sitter her foran et sjukehus, får du inntrykk av at alle i hele verden er syke.
Poenget er vel at de som er syke kommer akkurat hit, og at jeg ser flere av dem samtidig, mer enn noen gang. …og så er det alle de som transporterer de syke dit, eller henter.
Han, en eldre mann, som med et snus-smil svinger inn med sin Peugeot 206 for å hente henne han har elsket i over 60 år, og gjensynsgleden da hun kommer med håndveska på ene armen og behørige blodstopper-dotter på andre…eller kanskje er de nyforelsket tross sin alder? Jeg forsøker ikke finne ut hva, men nyter bare synet av to som elsker hverandre som om det er det enkleste i verden, og stiller opp for hverandre «i gode og onde dager», og da hun skal til å sette seg inn i bilen, stryker han forsiktig over rumpa hennes….og da skjønner jeg det: Hun er antagelig kona til naboen?
Biler kommer og biler drar. De med størst Mercedes tar selvfølgelig størst plass, og går med de mest selvsikre steg til og fra også. Du ser at de er av en annen klasse. Hun eller han fra Mercedesen har seilersko av beste merke og Gant-skjorte, og gjerne beige bukse med press, mens hun eller han som aker offentlig har crocs eller skakke, utslitte joggesko, og gjerne tigertights, Men det en ser, er at sjukdom gjør ikke stor forskjell på fattig og rik – det er bare muligheten for bedre helse som kan være forskjell.
Så er det drosjesjåførene…fra de som er kledd i hvite skjorter, og som smiler og har kjemi med gammel og ung, sjuk og frisk, og flørter med de eldre damene, så et slitent ansikt smiler tilbake som takk for oppmerksomheten, til de som er kledd i sorte bomullstrøyer med korte armer. og som verken har smil eller kjemi, bortsett fra kjemien i kroppen, som fører til ei svett panne . Du vet når gradestokken kryper opp mot 35 pluss, og du er kledd i sort og skyver rullestoler for harde livet, så kan smilet lett forsvinne. Det er forskjell på de sjåførene i sort og de med hvit skjorte.
Merkelig forskjell, men legg merke til den og velg han med hvit skjorte.
…og så kommer jammen en sjåfør med sort langermet trøye og sort vest….ja han var nå kun opptatt av å snakke i telefon, og var virkelig kledd for å holde bilen i gang, og måtte tilgis for at eksosen for innover velkomsthallen på sjukehuset, i forsøkte på å kjøle ned bilen innvendig.
Så kommer en sjåfør i hvit skjorte og sort vest – da ble jeg i tvil. Men antok at han måtte være en såkalt hybrid.
Da Taxi Raufoss ankommer skjønner jeg bakgrunnen for showet «Urbane Totninger»- godt 60 år gammel, men fortsatt lange hvite bølger i sin velfriserte hockeysveis, som rekker helt ned til aksla. «Urbant nok det» tenker jeg i det han med et proft smil, slipper av, og slenger att døra etter en pasient som får finne vegen inn selv.
Så kommer legen i hvitt, som har spandert is på sjukesøstra i hvitt. De er blide som to tenåringer på kino, og litt skuffet over å ikke få en krakk for seg selv, forsvinner de bak hekken. Jeg får nøye meg med hekken på den så vidt 20-årige piken, som nok er et oldebarn av Houdini (han var jo god til å komme seg ut av, og hun er må være god til å ta seg inn i…) og har klart miraklet å sno seg ned i ei så trang bukse at jeg kan se str-lappen på stringtrusa under. Jeg mistenker et øyeblikk at buksa bare er malt på…men jenta er pen nok hun og jeg ønsker henne et stille «lykke til» inni meg, da en lurv i en skranglete VW Passat plukker henne opp.
Fire minutter senere er de to i hvitt tilbake…fortsatt med is. Var nok ikke fred å få bak hekken heller i dag.
Men det svaler godt med en pinne når sola er varm! Men jeg vet ikke om det er sola som gjør disse to hete!
Hun lar tunga rulle sakte og forførende rundt isen sin, og han stikker handa i lomma. Koreografien kunne ikke vært bedre, der hun har plassert seg slik at sola skinner i gjennom på akkurat de riktige plassene. Han står der bredbent foran henne, med handa fortsatt i lomma, og en skulle nesten tro han hadde lest fylkesmannens instruks for møte med bjørn….der han står og gjør seg større…foran ei som garantert ikke heter Bjørn.
Så får jeg beskjed at han har våknet.
Sitter der ved siden av ham og ser et trøtt ansikt.
Ei hand drar litt i trusestrikken og så sier han «se på bandasjen min».
Stolt og tilfreds fortsetter han: «skriv til alle at jeg er ferdig»
…..og jeg skjønner at sosiale medier har kommet for å bli…
…og for meg er Hamar sjukehus blitt til en tilfriskningssentral, og jeg har hatt en god dag i Hamar.
Så urbane som vi er i dag, så tar vi en tur på McDonalds, og Torghjørnet. Minstemann får seg nye klær, og på Nille er verdens blideste ansatte på jobb, og alle som vil lære kundebehandling, bør ta seg en tur oppi den tomme etasjen og se hvordan hun gjør det, for at folk skal trives, og da jeg betaler sier hun:
«Husk å lese reglene for kubb før dere begynner, så vil dere letter forbli venner!»
«Ingen fare» sier jeg «vi er tryslinger og nærmest «kubbens forfedre»
«…og vi jukser ikke» avslutter minstemann.
På veg hjem kjører vi forbi Vikingskipet, og stolte foreldre sier til minstemann at der er Vikingskipet.
«hæ?»
«Ja det bygget der som ser ut som en båt opp og ned»
«å den ja»
» ja den kunne vært fin den»
«å er den ikke fin?»
«Nei»
«å Hvordan da?»
«Jo hadde vært fin…. hvis den ikke hadde hatt det rare der på taket»
Rett før vi kjører over Nybergsund bru sier hustruen til en overopphetet ektemann, som fortsatt er litt fornærmet over at han ikke fikk være med inn:
«Du hadde ikke trengt å bli med i dag da, hvis du ikke ville, mener jeg»
Det sier hun nå, 700 meter før vi er hjemme, og mormor og morfar har kjørt to på skolen, og hentet dem etterpå….
…og jeg skjønner at det nok er like før unga er våre igjen!
Legg igjen en kommentar